Øst-Timors utenrikspolitikk

Øst-Timor var en portugisisk koloni da de erklærte seg selvstendige i 1975, men ble kort tid etter okkupert av Indonesia, som allerede hadde den vestlige delen av øya Timor. Først etter en folkeavstemning i 1999 ble Øst-Timor selvstendig i 2002. Internasjonalt har det vært en prioritert oppgave å bedre forholdet til Indonesia, som også er Øst-Timors dominerende handelspartner. Øst-Timors ledere har latt det skinne igjennom at man ikke ønsker at et rettsoppgjør etter volden i 1999, da pro-indonesiske militsgrupper som ikke ville godta valgresultatet drev terror mot befolkningen, skal komplisere forholdet til Indonesia. Forholdet ble ytterligere styrket etter at landene i 2008 gikk inn i samarbeidsavtaler på en lang rekke områder og kom overens om stort sett alle uavklarte spørsmål om grensedragning til havs og på land. Indonesia støttet opp om Øst-Timors søknad om medlemskap i den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN fra 2012.

Sluttrapporten fra den felles timoresisk-indonesiske Sannhets- og Vennskapskommisjonen ble i 2008 overlevert presidentene Ramos-Horta og Yudhoyono. Den imøtegår på vesentlige punkter den offisielle indonesiske versjonen av hendelsesforløpet under og etter folkeavstemningen om selvstendighet i 1999. Pro-indonesiske militsgrupper, som gikk løs på selvstendighetsaktivister, ble væpnet, finansiert og organisert av høytstående indonesiske offiserer. Overgrepene var ikke spontane, men organisert og utført med overlegg for å terrorisere befolkningen, lyder kommisjonens konklusjon.

Forholdet til Australia bar lenge preg av at Australia tidlig anerkjente Indonesias overhøyhet over Øst-Timor etter invasjonen i 1975. Dette bedret seg etter at en avtale om deling av petroleumsressursene i havet ble undertegnet i 2001. En ny avtale fra januar 2006 sikrer Øst-Timor 90 prosent av royalty-inntektene fra gassfeltet Greater Sunrise i Timorhavet. 2006-avtalen utsetter den endelige markeringen av grenselinjen mellom de to landene i Timorhavet i 50 år.

Australia har siden selvstendigheten i 2002 hatt en sentral sikkerhetspolitisk rolle, blant annet ved utplassering av fredsbevarende styrker i Øst-Timor.

Øst-Timor har status som samarbeidsland for norsk bistand. Under selvstendighetsfeiringen i 2002 undertegnet Norge en bistandsavtale med særlig vekt på utvikling av petroleumsindustrien. Rammen for bistanden har vært på cirka 60 millioner kroner årlig. Med en befolkning på én million er Øst-Timor en relativt svært stor mottaker av norsk bistand per person.

Norge er største bistandsgiver i petroleumssektoren. Siden 1990-årene har det vært betydelig petroleumsaktivitet på felter i Timorhavet, som delvis er under østtimoresisk jurisdiksjon. Siden 2003 har Oljedirektoratet i Norge (OD) samarbeidet nært med Directorate of Minerals and Energy i Øst-Timor. Norske vurderinger lå til grunn da regjeringen i 2004 vedtok en petroleumslov og petroleumsskattelov etter norsk forbilde. Øst-Timor etablerte i 2005 et oljefond etter norsk modell. Forvaltningen av fondet og spørsmålet om hvor mye penger som skal spares, er forankret i lovs form. Norge gav også faglig bistand under forhandlinger med Australia om fordelingen av petroleumsinntektene fra Timorhavet. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har siden 2003 gitt bistand til teknologioverføring og forvaltning av kraftsektoren i Øst-Timor. Det første vannkraftverket i Øst-Timor med norsk finansiering kom i drift 2008.

Målet for øvrig bistand er langsiktig stats- og nasjonsbygging i et ungt og skjørt demokrati. Samarbeidet er konsentrert om godt styresett, kvinner og barns rettigheter, samt gjenreisnings- og forsoningsprosessen. Tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, var i perioden 2006–2010 norsk spesialutsending til fredsprosessen. Stålsett tilrettela for dialog mellom politiske ledere for å finne en løsning på problemene med internflyktninger og sikkerhetssituasjonen, samt bistå ungdom som generelt er stigmatisert etter at mange unge deltok i voldshandlingene i 2006–2007.

• Øst-Timor
• Øst-Timors forsvar
• Øst-Timors historie
• Øst-Timors politiske system