poststrukturalisme

Poststrukturalisme er en samletegnelse for en rekke retninger og teoridannelser som i noen grad oppstod som en reaksjon mot fransk strukturalisme og dens overdrevne tiltro til vitenskapelighet og muligheten til å nå eksakte og systematisk oppbygde kunnskaper og forklaringer. Poststrukturalisme betegner slik et teoretisk felt på tvers av tradisjonelle faggrenser som filosofi, litteraturvitenskap, sosiologi og psykologi.

Aktiviteten var stor innen poststrukturalismen i 1970- og 1980-årene, først i Frankrike, deretter i den engelskspråklige verden, særlig i USA. Dekonstruksjonskritikken med Jacques Derrida som hovedfigur hører til her, slik Roland Barthes' senere arbeider gjør (fra S/Z, 1970). Jacques Lacan og Julia Kristeva videreutviklet psykoanalytiske og lingvistiske teorier.

Også innenfor antropologi og kulturstudier ble teorier utviklet som er nært beslektet, av for eksempel Michel Foucault og Jean-François Lyotard. I USA er det særlig den såkalte Yale-skolen som knyttes til retningen. Paul de Man må regnes som den fremste teoretiker når det gjelder å videreføre det Derrida la grunnlaget for. Det er særlig kritikken av et sentrum all mening kan føres tilbake til (logosentrismen), og den destabilisering av fast mening som følger, som har åpnet opp for nye måter å lese og tenke på i poststrukturalismen. Reaksjonene mot for eksempel dekonstruksjonen har imidlertid vært sterke fra mange hold.