definert som en relativt varig modifikasjon av opplevelse og atferd som følge av tidligere erfaring, og et av de viktigste forskningsområder i moderne psykologi. I filosofien har læring helt fra Aristoteles' tid vært behandlet i forbindelse med assosiasjon, og det utviklet seg et eget filosofisk-psykologisk område, den såkalte assosiasjonspsykologi. Gjennom sine studier av menneskelig hukommelse bidrog H. Ebbinghaus mye til å gjøre studiet av læring til en erfaringsvitenskapelig disiplin. Men det var først med de viktige dyreundersøkelsene til I. P. Pavlov, E. L. Thorndike og W. Köhler i begynnelsen av 1900-tallet at det for alvor kom fart i det eksperimentelle studium av læring.
Former for læring
Det har vært vanlig å skille mellom ulike former for læring, ofte basert på de situasjoner hvor læringsformen typisk studeres. I klassisk betinging, først studert av Pavlov, er forskerens interesse primært hvordan individet etablerer assosiasjoner mellom hendelser som inntreffer i situasjonen. Pavlov viste at hvis det blir presentert en lyd umiddelbart før en hund får mat, vil spyttsekresjonen som normalt ledsager hundens fortæring av maten, etter en del forsøk utløses av lyden alene.
Når en stimulus (maten) som ubetinget fremkaller en bestemt reaksjon (spyttsekresjonen) gjentatte ganger opptrer sammen med en stimulus som opprinnelig ikke fremkaller denne reaksjonen, vil den sistnevnte stimulus etter hvert bli knyttet til reaksjonen, slik at den selv alene vil fremkalle den (betinget reaksjon). Det har vist seg at ikke bare reflekser, men omfattende reaksjoner gjennom betinging kan knyttes til andre stimuli enn de som opprinnelig fremkaller dem. Klassisk betinging er derfor en grunnleggende læringsform.
Det klareste kjennetegn ved klassisk betinging er de betingelser læringen etableres under: Betinget stimulus inntreffer på en forutsigbar måte i forhold til en ubetinget stimulus, uavhengig av forsøkssubjektets atferd. Et annet kjennetegn ved klassisk betinging er at den reaksjon som er grunnlaget for betinging i utgangspunktet er utløst av biologisk viktige stimuli, f.eks. fryktreaksjoner til bestemte situasjoner, reaksjoner til biologiske viktige stimuli som mat, medikamenter o.l. Klassisk betinging har derfor vist seg viktig i forståelsen av fenomener som avhengighet og tilvenning til medikamenter, placeboeffekter m.m. For eksempel er det hevdet at tilvenning til medikamenter foregår ved at gjentatt administrasjon av medikamentet etablerer en betinget respons som virker motsatt av den respons som følger av selve medikamentet.
Problemløsende læring kan foregå ved prinsippet om prøving og feiling, lansert av Thorndike, senere også betegnet instrumentell betinging. Han plasserte sultne katter i såkalte problembur, med mat utenfor. For å kunne komme til maten måtte dyret åpne buret ved å presse ned en bolt eller lignende. Dette gjorde dyret først tilfeldig etter mange feilslåtte bevegelser; etter hvert lærte det gradvis å utføre bare den riktige handling. Som forklaring fremsatte Thorndike virkningsprinsippet (law of effect). Hvis i en situasjon en bestemt handling fører til et tilfredsstillende resultat, vil handlingen bli knyttet til situasjonen og derfor ved en gjentagelse av situasjonen lettere bli gjentatt.
Læring ved prøving og feiling er vanlig hos dyr og mennesker. Ved eksperimenter med aper viste Köhler at de kan løse problemer plutselig ved å foreta nye kombinasjoner som de ikke har gjort tidligere. Når f.eks. en stang var for kort, kunne apen sette to stenger sammen for å nå en banan. Denne plutselige oppdagelsen av en ny løsningsmulighet kalte Köhler innsikt. Læring ved innsikt er fremfor alt typisk for mennesker.
Av særlig viktighet for den problemløsende læring hos mennesket er dets evne til å manipulere med tanker, språk og symboler. På denne måten kan prøving, feiling, innsikt og observasjonslæring foregå på tankeplanet, noe som i uhyre stor grad letter læring (se tenkning). Ved innlæring av ferdigheter som maskinskriving, sykling el.l., er det mer den regelmessige øvelse det kommer an på. Såkalte læringskurver viser at fremskrittet som regel er størst til å begynne med. Hos mennesker spiller læring av skrevet og talt materiale, den verbale læring, en stor rolle. Samtidig viser forskning at læring hos mennesker også kan foregå med lav eller ingen bevissthet.
Læringsteorier
Det har vært gjort ulike forsøk på å formulere prinsipper for hvordan læring skjer. De viktigste er prinsippet om nærhet i tid og rom – kontiguitet (ting som assosieres eller betinges, opptrer samtidig), prinsippet om forsterkning (en belønningsfaktor som styrker responsen), og prinsippet om gjentagelse (et element av øvelse inngår i nesten all læring). Innen læringsforskningen i 1960-årene beveget man seg bort fra de brede skoleretningene som var populære frem til 1950-årene. På den ene side søkte man å se læring i lys av den totale personlighetsfunksjonering, f.eks. i sammenhengen mellom modning og læring i kognitiv utvikling (J. Piaget), i sammenhengen mellom språklæring og hjernefunksjonering (E. Lenneberg) osv. På den annen side ble det stilt opp en rekke miniatyrmo-deller i forsøk på å forklare velavgrensede, spesiel-le læringssituasjoner, f.eks. verbal læring, diskri-minasjonslæring, motorisk læring osv.
Influert av informasjonsteori og databehandlingsteknologi har mange læringspsykologer betraktet læring som en kompleks, kognitivt regulert informasjonsomsetningsprosess. Læring blir i dette perspektiv en prosess som går ut på registrering, lagring og gjenhenting av informasjon. Liksom på Ebbinghaus' tid er igjen læring og hukommelse ansett som to sider ved samme saksforhold. Se glemsel, hukommelse.