ordning som ble innført ved to lover av 14. jan. 1837 om formannskap i byene og på landet, og er videre utviklet i de senere kommunelover. Kommunalt selvstyre innebærer at kommunene, bl.a. gjennom beskatningsrett, har råderett over lokale anliggender innen de grenser som til enhver tid fastsettes av statsmyndighetene. Denne råderetten har først og fremst hatt betydning på det økonomiske området og gir seg vanligvis uttrykk i kommunenes rett til gjennom kommunale skatter og avgifter å skaffe seg de midler de trenger for å løse sine oppgaver innen bl.a. sosial- og helsevesen, bygnings- og brannvesen og skoleverket. At kommunene har selvstyre er ikke ensbetydende med at de er selvstendige autonome samfunn. Staten organiserer det kommunale styringsverk, avgrenser kommunens saklige virkeområde, trekker opp grensene for den kommunale beskatningsrett, utarbeider statlige forskrifter, f.eks. om budsjetter og regnskaper og legger den kommunale forvaltning inn under et visst tilsyn av staten.
Da det kommunale selvstyre ble innført 1837, var dette et ledd i den norske uavhengighetsprosessen. Overføring av makt til lokalsamfunnene var en måte å bryte dominansen fra de ledende klasser og utenlandsk innflytelse. Etter at Norge ble uavhengig, og særlig etter den annen verdenskrig, har imidlertid flere og flere oppgaver blitt overlatt fylkeskommunale eller statlige organer. Også de kommunale oppgaver er i større grad bestemt og finansiert utenfor kommunen. Det er foretatt flere reformer av det kommunale selvstyre, og i 1980-årene ble det innført et nytt inntektssystem som hadde som en av sine oppgaver å gi kommunene større innflytelse over sine egne midler. På 2000-tallet har dårlig kommuneøkonomi og sterkere statlig styring ført til at mange kommuner har opplevd en innskrenkning i det kommunale selvstyret.