dyrerekke, en av dyrerikets hovedrekker, omfatter dyr med uleddet kropp og bløt hud, som på nakne steder oftest er flimmerkledd og rik på slimkjertler. Omfatter ca. 100 000 arter.
Bygning
Kroppens hovedmasse utgjøres av en tynnvegget innvollssekk, som inneholder fordøyelseskanalen med lever, hjerte, nyrer og forplantningsorganer. Hos de fleste bløtdyr går kroppen fremtil over i et tydelig hode (rudimentært hos muslinger og sjøtenner), hvor munnåpningen sitter. Ofte er bløtdyr også utstyrt med et par øyne og følehorn. Undersiden av kroppsveggen er oftest utviklet til en muskuløs fot. På ryggsiden danner kroppsveggen som regel en uparet eller (hos muslinger) paret fold, kappen, som når den er velutviklet, omslutter størsteparten eller (hos muslinger) hele dyret, slik at det dannes et hulrom, kappehulen, mellom kappen og innvollssekken. I den finnes oftest gjeller; hos landlevende bløtdyr er kappehuletaket rikt utstyrt med årenett og tjener som «lunge». Kappens utside dekkes av et cellelag (epitel), som hos de fleste bløtdyr utskiller et fast, kalkinkrustert skall, som tjener som beskyttelse for kroppens bløte deler; er kappen todelt, slik som hos muslinger, blir også skallet todelt. Mange arter har helt eller delvis redusert skall.
Nervesystemet har vanligvis tre (unntakelsesvis fem) par hovedganglier forbundet med nervestrenger; første par eller hjernegangliene ligger over svelget og sender nerver til øynene, følehornene og likevektsblærene. I foten, under tarmkanalen, ligger det andre par ganglier, fotgangliene, og lengre bak tredje par, innvollsgangliene, som sender nerver opp til innvollene og til et eiendommelig «lukteorgan» i kappehulens vegg.
Tarmkanalen har munn- og analåpning og vanligvis et utvidet parti (magesekken) i sitt fremre avsnitt; ofte finnes det spyttkjertler, samt en velutviklet lever i forbindelse med magepartiet. De fleste bløtdyr (ikke muslingene) har i munnhulens bunn en raspetunge, radula, dekket av tette tverrekker av fine, bakoverrettede kitintenner.
Hjertet ligger på ryggsiden og fører oksygenrikt, arterielt blod. Det har et hjertekammer og ett eller to, sjelden fire forkammer, svarende til antallet gjeller. Det finnes alltid arterier og vener, men bare blekksprutene har fullstendig lukket blodkarsystem med velutviklet hårkarnett. Hjertet omgis av en hjertesekk, pericardium, som er resten av den sterkt tilbakedannede kroppshulen, og som står i forbindelse med nyrene og forplantningskjertlene.
Nyrekanalene opptrer vanligvis som ett (sjeldnere to) par, eller hos sneglene bare som én kanal. De begynner med en flimmertrakt i hjertesekken og munner med sin annen ende ut i kappehulen; ofte tjener de også som utførselsganger for forplantningscellene.
Formering
Forplantningskjertelen er paret eller uparet, og dyret kan være særkjønnet eller tvekjønnet. Ofte er det til forplantningsorganene knyttet kompliserte bikjertler og eiendommelige paringsorganer. Formeringen er alltid kjønnet hos bløtdyrene. Eggene er vanligvis plommerike eller omgitt av eggehvite som utskilles av egne kjertler. Oftest legges eggene sammen i klumper, men mange har planktoniske egg. De fleste bløtdyr gjennomløper i sin utvikling en forvandling, og under denne opptrer en felles larveform, veligerlarven, som har et flimmerkledd svømmeorgan, velum, og et skall. Veligerlarvene svømmer fritt om i vannet og har stor betydning for bløtdyrenes utbredelse, da mange av dem som voksne er lite bevegelige eller sitter fastheftet.
Systematikk
Bløtdyrene omfatter en mengde arter og opptrer også i betydelig tall i avleiringene fra tidligere jordperioder, hvor de spiller stor rolle som ledefossiler.
De fleste av nåtidens bløtdyr lever i havet, en del i ferskvann og noen på land. Bløtdyrene grupperes i sju klasser: 1) urbløtdyr (Monoplacophora); 2) skallus (Polyplacophora); 3) ormebløtdyr (Aplacophora); 4) snegler (Gastropoda); 5) muslinger (Bivalvia); 6) sjøtenner (Scaphopoda) og 7) blekkspruter (Cephalopoda).