forbund i det gamle Hellas av egeiske kyst- og øystater under Athens ledelse. Det første attiske sjøforbundble opprettet som et forsvarsforbund etter seieren over perserne og organisert av Aristeides (478–477 f.Kr.). Det blir ofte kalt det «deliske» fordi forbundskassen og en del andre funksjoner var lagt til øya Delos, der medlemmene møttes til konferanse med hver sin stemme. Forbundet ble likevel fra første stund dominert av Athen; dets embetsmenn var athenske og athenerne bestemte hvilke stater som skulle stille skip og hvilke bidrag de andre skulle betale. Khios, Samos og Lesbos var sterke medlemmer ved siden av Athen. Forbundet ble først brukt til sikring mot perserne; siden til et dristig foretak i Egypt, som endte med katastrofe; dette førte til at forbundskassen ble flyttet til Athen i 454 f.Kr. Midler fra forbundskassen ble brukt til å gjenreise templene på Akropolis. Forbundet ble nå mer og mer et athensk imperium, og forsøk på å bryte ut ble slått nådeløst ned (f.eks. Thasos 462; Samos 440–439). Athens kulturelle storhetstid under Perikles (tragedie, komedie, Parthenon) er også den attiske imperialismens store tid. Athenerne tok jord hos andre, grep inn i indre økonomiske, juridiske og politiske forhold, og utplasserte garnisoner. Beryktet er deres behandling av den lille øya Melos i 415. Splittelsen av forbundet var et av Spartas mål under den peloponnesiske krig. Euboia gikk tapt i 411. Sjøforbundet ble oppløst ved athenernes nederlag (404).
Det annet attiske sjøforbund ble stiftet 377 f.Kr. og ledet av et forbundsråd med representanter for alle medlemmer utenom Athen. Men rådets beslutninger måtte fremlegges for Athens folkeforsamling til godkjenning, og Athen hadde den utøvende makt. Sjøforbundet var rettet mot Sparta og gav Athen på ny makten i Egeerhavet. Etter Spartas nederlag 371 gikk forbundet etter hvert i oppløsning, men brøt endelig sammen først etter innbyrdes krig 357–355 f.Kr.