den europeiske versjonen av tredjegenerasjons mobilsystem, 3G.
Historikk. Den internasjonale teleunionen, ITU, begynte tidlig å utforme planene for et globalt tredjegenerasjons mobilsystem. Dette ble kalt FLMPS, Future Land Mobile Personal Telecommunications System. I slutten av 1990-årene ble det omdøpt til IMT-2000, International Mobile Telecommunications 2000. Tanken bak arbeidet var å oppnå størst mulig grad av standardisering på global basis, selv om man forstod at en helt ensartet standard ikke var realistisk.
Arbeidet med UMTS, den europeiske varianten av IMT-2000, ble igangsatt av ETSI, the European Telecommunications Standards Institute. Interessen for 3G er stor i hele verden, ikke minst på grunn av den enorme suksessen til GSM-systemet. Det førte til at et antall ledende standardiseringsorganisasjoner fra Europa, USA og Asia slo seg sammen om å utvikle et sett standarder for tredjegenerasjons mobilsystem. Man dannet det som ble kalt 3GPP, Third Generation Partnership Project med sekretariat hos ETSI i Sophia Antipolis ved Nice i Frankrike. Den videre utviklingen av et tredjegenerasjonssystem ble basert på nettstrukturen i GSM og med et radiogrensesnitt basert på WCDMA, Wideband Code Division Multiple Access, både med FDD, Frequency Division Duplex, og TDD, Time Division Duplex.
Tekniske data. UMTS-enheter bruker frekvenser omkring 2 GHz (gigahertz), og kan tilby tale- og multimediatjenester med hastigheter på typisk 384 kbit/s. Data kan dermed overføres 8–10 ganger raskere enn i GSM-nettet. Mobiltelefoner knyttet til UMTS kan brukes over store deler verden; særlig viktig er muligheten for Internett-tilgang og rask nedlasting av e-post. Cellestørrelsen vil variere avhengig av topografi, befolkningstetthet og trafikkpotensiale.
På samme måte som GSM-telefonapparatene opererer UMTS-apparatene med et SIM-kort, USIM (UMTS Suscriber Identity Module). Dette sikrer både identifikasjon av brukeren, sikker (kryptert) datakommunikasjon, personlig tjenesteprofil og generelt til økt tjenestekvalitet.
Dagens situasjon. Det er i 2007 to nettoperatører i Norge, Telenor, som åpnet sitt nett 1. desember 2004 og NetCom som åpnet sitt nett 1. mars 2005. Selskapet Hi3G Access Norway, som eies av det Hong-Kong-baserte Hutchison Whampoa, og som kun satser på UMTS, kjøpte en tredje konsesjon i september 2003 og har frist til 19. september 2009 med å bygge ut nettet. Den 5. juli 2006 utlyste Samferdselsdepartementet en fjerde 3G-konsesjon, men det ble ikke på daværende tidspunkt lagt inn noe bud på lisensen. 26. september inngikk Tele2 Norge AS og Network Norway en samarbeidsavtale om å bygge ut Norges tredje GSM-nett, og de to selskapene fikk sammen den fjerde lisensen på drift og utbygging av 3G.
En alternativ teknologi for utbygging av 3G-nettet er CDMA450. Teknologien er basert på CDMA2000 (Code Division Multiple Access), som er verdens nest største standard for mobilkommunikasjon med over 300 millioner brukere. Den er tilpasset 450 MHz-båndet, som tidligere ble brukt til det analoge nordiske mobilnettet NMT450. Radiodekningen synker generelt med økende frekvens, og dette lavere frekvensbåndet gir derfor større rekkevidde enn 2 GHz-båndet. Operatøren Nordisk Mobiltelefon Norway AS åpnet sitt CDMA-nett i september 2005, og fra juni 2006 ble det lansert som et nett for mobile bredbåndtjenester under tjenestenavnet ICE. Nedlastingshastigheten i dagens nett er i områder 300 Kbit/s til 2 Mbit/s, blant annet avhengig av avstanden fra basestasjonen. Det arbeides med oppgraderinger.