welfer

Stamtavle for huset Welf fra 1100-tallet.

Welfer er en tysk fyrsteslekt, kjent siden 900-tallet. Slekten er egentlig en gren av den italienske slekten Este.

Faktaboks

Uttale
wˈelfer
Også kjent som
Welf
tysk Welfen
italiensk guelfi
engelsk guelf, guelph

Welf 4 økte slektens makt da han i 1070 ble hertug av Bayern. Welfs sønn Henrik den svarte (død 1126) arvet en del av Sachsen, og hans sønn Henrik den stolte la til store braunschweigske og andre nordtyske besittelser og ble hertug av Sachsen i 1137. Under hans sønn Henrik Løve nådde slekten sitt høydepunkt, men kom i strid med den tysk-romerske keiseren, og i senmiddelalderen var den italienske navneformen guelfer et fellesnavn for det anti-keiserlige partiet i Italia som støttet paven mot de keiserlige ghibelliner. Den eneste welfer som ble keiser var Otto 4 (1182–1218). Grener av slekten var konger av Burgund (Arelat) i periodene 930–1032 og 1208–1218. Slekten besatt også fyrstedømmet Achaia på Peloponnes i årene 1376–1381.

Av de welferske landene ble etter hvert Braunschweig og Hannover dannet. En gren av welfer-slekten satt som kurfyrster i Hannover fra 1692, og var konger av Hannover i årene 1814–1866. Denne grenen var dessuten konger i Storbritannia i årene 1714–1837, men som kvinne kunne ikke dronning Victoria (1819–1901) arve tronen i Hannover, og dette riket gikk derfor til hennes onkel, Ernst August, duke of Cumberland. Slektens overhode bærer nå titlene hertug av Braunschweig-Lüneburg og Cumberland.

Da Preussen annekterte Hannover i 1866 ble welferne eller det «tysk-hannoveranske» parti brukt som betegnelse på tilhengerne av det avsatte dynastiet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg