Welfer, tysk fyrsteslekt, kjent siden 900-tallet; egentlig en gren av den italienske slekten Este. Welf 4 økte slektens makt da han 1070 ble hertug av Bayern. Welfs sønn Henrik den svarte (død 1126) arvet en del av Sachsen, og hans sønn Henrik den stolte la til store braunschweigske og andre nordtyske besittelser og ble hertug av Sachsen 1137. Under hans sønn Henrik Løve nådde slekten sitt høydepunkt, men kom i strid med keiseren, og i senmiddelalderen var den italienske form guelfer et fellesnavn for det anti-keiserlige parti i Italia som støttet paven mot de keiserlige ghibelliner. Den eneste welfer som ble keiser var Otto 4 (1182–1218). Grener av slekten var konger av Burgund (Arelat) 930–1032 og 1208–18. Slekten besatt også fyrstedømmet Achaia på Peloponnes 1376–81.

Av de welferske land ble etter hvert Braunschweig og Hannover dannet. En gren av welfer-slekten satt som kurfyrster i Hannover fra 1692 (konger av Hannover 1814–66), og dessuten som konger i Storbritannia 1714–1837; som kvinne kunne ikke dronning Victoria (1819–1901) arve tronen i Hannover, og dette riket gikk derfor til hennes onkel, Ernst August, duke of Cumberland. Slektens overhode bærer nå titlene hertug av Braunschweig-Lüneburg og Cumberland. Da Preussen annekterte Hannover 1866 ble welferne eller det «tysk-hannoveranske» parti brukt som betegnelse på tilhengerne av det avsatte dynasti.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.