Carl Sofus Lumholtz.
Trekenguruer er en slekt i kengurufamilien (Macropodidae). Det finnes ti arter i slekten, to av disse lever i Australia og de andre på Ny-Guinea. Som navnet sier er dette kenguruer som lever oppe i trærne, noe som virker litt ulogisk.
Sammenlignet med bakkelevende kenguruer er trekenguruene mer kompakte med kortere føtter. Bakføttene er ikke veldig mye lenger enn framføttene. Føttene er kraftige med solide klør og frambeina kan gripe rundt en stamme. Bakføttene har brede og kraftige såler og krumme klør, noe som gir godt grep mot stammer og greiner. Hos de fleste artene er halen noe lenger enn kroppen. Hodet er bredt og kraftig. Pelsen er tett, men temmelig kort.
Lumholtz-trekenguru Dendrolagus lumholtzii fra Australia kan tjene som eksempel. Hannen er litt større enn hunnen. Kroppslengden er henholdsvis inntil 71 og 68 cm, halelengden inntil 85 og 74 cm og vekten inntil 10 og 8 kg. Hodet og føttene er mørkebrune, ryggen er gråbrun, mens buken er gulbrun. Halen har antydning til dusk ytterst. Ørene er korte og runde.
Alle artene lever i regnskog opp til flere tusen meter over havet. Dingisoen Dendrolagus mbaiso på Ny-Guinea synes kun å leve på høyder mellom 2700 og 3500 meter over havet. Hovedføden er blader fra trærne, som kan være tungt fordøyelige og endog giftige for andre dyr. De kan imidlertid spise blader fra et stort antall arter, dessuten også fra bregner, lianer og blomsterplanter. Til en viss grad spiser de også blomster og frukt, enkelte (som Lumholtz-trekenguru) spiser i lite omfang også animalsk føde. En årsak til at trekenguruer har kunnet tilpasse seg et liv i tærne, er mangelen på primater i disse skogene.
Trekenguruer er forsåvidt gode og sterke klatrere, men kan likevel virke klossete og usikre. Når en trekenguru klatrer opp en trestamme, griper den rundt stammen med frambeina og drar seg opp samtidig som den skyver fra med bakbeina. Trekenguruer kviler gjerne høyt oppe i trærne, de kan befinne seg 40 meter over bakken. De finner maten både oppe i trekronen og lavere nede. I blant går de går ned på bakken, mest for å flytte seg til et annet tre. De kan godt tåle et fall på ti meter.
Noen er nattaktive, mens andre er dagaktive. En stor del av tiden sitter de i ro for å fordøye føden. Lumholtz-trekenguru, for eksempel, spiser i korte perioder på inntil en halvtime, og kan deretter sitte i ro i flere timer. Den gjemmer seg godt vekk i tett bladverk om dagen. Trekenguruer er sterkt territorielle og forsvarer sitt område mot andre individer av samme kjønn. Hannens område kan overlappe med flere hunner.
Hunnen får én enkelt unge i kullet. Hos Lumholtz-trekenguru varer drektigheten gjennomsnittlig 45 dager, ungen bor i pungen i 8-9 måneder og avvennes 3-8 måneder deretter. Den følger moren i ytterligere 15-19 måneder. Moren klatrer gjerne ned på bakken for å la ungen ta sine første skritt på sikker grunn. En så langsom formering gjør at arten dårlig tåler ekstra dødelighet, dette gjelder alle trekenguruer.
De to australske artene er utbredt helt oppe i det nordøstligste hjørnet av landet, det er kun her det finnes regnskog i Australia. Tre av artene på Ny-Guinea har nokså vid utbredelse, mens de andre har veldig begrensete utbredelser. Mange bestander er i sterk tilbakegang. På IUCNs rødliste er flere underarter ført opp som arter, slik at det kan være flere enn ti arter i slekten. To arter er klassifisert som livskraftige (LC), én art er nær truet (NT), to arter er sårbare (VU), tre arter er sterkt truet (EN) og to arter er kritisk truet (CR). Det er to hovedtrusler; uvettig jakt og ødeleggelse av habitatet. Den siste trusselen inkluderer palmeolje-plantasjer. Trekenguruenes nærmeste slektninger er klippekenguruene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.