Hydratisering er det som skjer når salter løses i vann og hvert ion blir omgitt av vannmolekyler.

Fordi et vannmolekyl er polart, vil det ordne seg slik at molekylets negative side (oksygenatomet) peker mot kationer, mens molekylets positive side (hydrogenatomene) vil peke mot anioner. Bindingene er hovedsakelig elektrostatiske (ion–dipol-binding).

Oksygenatomet i vann danner en lewisbase, og kan derfor donere elektroner og danne bindinger til positive ioner (lewissyrer). Hydratiserte metallioner er som oftest omgitt av seks eller (sjeldnere) fire vannmolekyler. Antallet vannmolekyler som omgir ionet kan være til dels langt høyere hvis metallionet er stort (høyt atomnummer og lav ladning) og bindingene hovedsakelig av ione–dipol-karakter.

Bindingene mellom metallionet og oksygenatomet i vann kan bli sterke, slik at bindingene innen vannatomene svekkes. Resultatet blir at de hydratiserte metallionene spalter av H+-ioner, og gjør vannet de er løst i surt. Noen av metallionene reagerer så surt at de kan sammenlignes med relativt sterke syrer som fosforsyre og oksalsyre. Det er derfor aluminiumsalter brukes som surgjøringsmiddel i matvarer.

Den sterke hydratiseringen kan gjøre det vanskelig å fremstille vannfrie salter. Hvis man damper inn en vannløsning av aluminiumklorid, AlCl3, vil man først få dannet krystaller av fast AlCl3 · 6H2O. Ved videre oppvarming vil noe av vannet drives av, men etter hvert vil kloridet hydrolysere, og i stedet for vannfri AlCl3 ender man opp med Al2O3 og saltsyre, HCl.

H+-ioner er alltid hydratisert og bør derfor oppgis som H3O+-ioner (oksoniumioner).

Bindingene mellom vannmolekylene og negative ioner er svakere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.