relativisme om kunnskap

For eksempel kan man innen gruppe A ha en forklaring av elefantens biologi tuftet på moderne utviklingslære, mens man i en annen gruppe B opererer med direkte motstridende forklaringer basert på mytologiske fortellinger. Siden en relativist avviser eksistensen av absolutt og universelt gyldig kunnskap, må følgelig relativister være villig til å akseptere at begge de motstridende forklaringene av elefantens biologi må regnes som likeverdig kunnskap. Helt generelt må de hevde og akseptere at det ikke finnes noen objektivt riktig forklaring på et fenomen uavhengig av hva kulturene selv definerer som god kunnskap og en god forklaring.

Det siste poenget understreker relativistens radikale aksept for andre kulturers kunnskap og sannhet. På mange måter har den moderne relativismen vokst ut av de postkoloniale trendene som fulgte den vestlige avkolonialiseringen av ikke-vestlige nasjoner og land. Under den vestlige imperialismen var den vestlige vitenskapen et viktig element for å understreke vestlig overlegenhet over den øvrige verden. Vitenskapens overlegenhet fungerte her som en legitimering av politisk dominans og undertrykkelse.

I kjølvannet av imperialismens endelikt var det derfor mange som hevdet at også vitenskapen måtte fire på sine imperialistiske tendenser og sin påberopelse av overlegenhet. På samme måte som vi skal ha respekt for andre land og kulturers rett til politisk selvbestemmelse og å definere sine egne lover og moralkoder, ble det hevdet at de også hadde en likeverdig rett til å definere sin egen kunnskap, sannhet og standarder om kunnskap.

Vi kan med andre ord ikke presse vår vitenskap og vår kunnskap på andre land ved å hevde at den er riktig rent objektivt sett og uavhengig av kulturell kontekst. Relativister om kunnskap kan her tilby et nyttig middel for slike former for epistemisk toleranse siden den slår fast at ingen kunnskap eksisterer uavhengig av en gitt kulturs historisk betingede standarder

De ulike variantene man har av relativisme om kunnskap bestemmes av hva en gitt posisjon er relativist om – det være seg om sannhet, fakta, eller epistemisk rasjonalitet/begrunnelse – samt av hva det er som bestemmer de relevante standardene. I alle hovedsak finnes det:

• relativisme om sannhet
• relativisme om fakta
• relativisme om begrunnelse (eller epistemisk rasjonalitet)

I tillegg kan man variere disse posisjonene avhengig av om man tenker seg at relativiteten springer ut av kulturelt gitt epistemiske standarder, sivilisasjonens standarder, den rådende elitens standarder, eller utelukkende individets egne standarder. I all hovedsak har man i filosofihistorien funnet forsvar for enten ulike former for kulturrelativisme eller for individuell subjektivisme.

Den kulturrelativistiske formen for epistemisk relativisme er helt klart den som blir hyppigst forsvart. Ifølge kulturrelativister er det kulturen som bestemmer de rådende epistemiske standardene og som derfor avgjør hva som er kunnskap, erkjennelse og sannhet innen en bestemt kultur.

En vanlig utfordring for denne posisjonen er å bestemme nærmere hva som skal regne som en kultur: er det nasjonen, sivilisasjonen, staten, den religiøse tilhørigheten, kulturell eller sosial gruppe, økonomisk klasse som har hevd på å representere ens kultur? Det er videre vrient å avgjøre hvordan en slik kultur bestemmer eller samler seg om visse epistemiske standarder, siden det for de aller fleste grupper hersker stor uenighet og splid innad.

I vår multikulturelle verden er dessuten mange individer medlemmer av flere ulike grupper og kulturer på en gang og for en kulturrelativist er det vanskelig å avgjøre hvilken kultur som bestemmer de relevante epistemiske standardene i et gitt tilfelle.

Subjektivismen unngår en del av disse problemene ved nettopp å hevde at det utelukkende er individets egne aksepterte standarder som kunnskap, erkjennelse og sannhet bestemmes relativt til. Posisjonen er følgelig radikalt atomistisk i den forstand at min sannhet ikke på noen måte trenger å være sann for andre med mindre vi skulle finne på å ha samme epistemiske standarder.

Et problem ved en slik posisjon er at individet aldri kan ta feil så sant det bedømmer ting og fenomener i tråd med egne epistemiske standarder. Det følger også at uenighet om et fenomen mellom to individer ikke trenger å få følger for noen av dem, siden begge kan tviholde på sine egne epistemiske standarder og trenger ikke på noen måte å ta inn over seg andres kunnskap, erkjennelse eller sannhet.

En relativist om sannhet er i all enkelhet en som hevder at sannhet kun eksisterer relativt til noen historisk betingede epistemiske standarder. En mulig opphavsmann til denne formen for relativisme er sofisten Protagoras, som ifølge ulike kilder skal ha hevdet en form for sannhetsrelativisme med utsagn som at «mennesket er alle tings målestokk» (den såkalte homomensura- setningen). Relativisme om sannhet kan opptre enten som subjektivisme eller kulturrelativisme.

Et grunnleggende problem ved denne posisjonen – både i kulturrelativistisk og subjektivistisk form – er at den ikke kan formuleres som en universell tese om sannhet uten samtidig å undergrave seg selv. For om man hevder at denne formen for relativisme er sann – at alle sannheter kun er sanne relativt til noen gitte standarder – så må man vurdere om også dette utsagnets sannhet kun er relativt til noen gitte standarder. Om man sier ja, så kan ikke relativismen være universelt sann.

Følgelig, kan man la være å akseptere den og heller gå inn for å benekte den. Men om man kan benekte relativismen og likevel si noe sant, så er det heller ikke sant at alle sannheter er relative. Om man derimot hevder at alle sannheter unntatt relativismen selv er relative, så har man en konsistent posisjon: men den vil ikke lenger være relativisme, men en form for absolutisme der en sannhet står fast mens alle andre eksisterer relativt til denne ene.

Dette og lignende problemer gjør at mange går ut fra at relativisme om sannhet er en internt selvmotsigende og absurd posisjon.

En måte å unngå problemene med sannhetsrelativisme er å hevde at det snarere er faktaene som er gitt relativt til historisk betingede epistemiske standarder snarere enn sannheten selv. Tankegangen her er at fakta kun eksisterer som historisk betingede kulturelle konstruksjoner, som er bestemt ut fra hvordan en gitt kultur kategoriserer, danner begreper og organiserer verden rent mentalt.

For eksempel kan man si at det faktum at vårt solsystem har åtte planeter er kulturelt konstruert fordi det avhenger av hvordan vår kultur avgrenser og definerer objektet planet. Som mange kanskje husker ble Pluto lenge regnet som en niende planeten i solsystemet. Den gang var det ikke et faktum at vårt solsystem har åtte planeter. Dette faktumet er følgelig konstruert av hvordan vi definerer begrepet planet.

Ifølge faktarelativister gjelder dette generelt: ethvert faktum er bestemt av ulike avgrensninger som ligger i våre begreper og kulturelt gitte definisjoner og vil derfor endre seg i tråd med at vi endrer definisjonene. Det faktum at dinosaurene døde ut som følge av et kometnedslag er derfor ikke noe som eksisterer i seg selv og uavhengig av vår kulturelt betingede måte å forstå jordens historie.

Det hefter et par problemer ved slik faktarelativisme. Noen har for eksempel hevdet at det innebærer en form for tilbakevirkende kausal kraft å hevde at det faktum at dinosaurene døde ut som følge av et kometnedslag er noe som først kom til som en konstruksjon som følge av vår måte å begrepsliggjøre og forstå forhistorien på. Andre hevder at tesen innebærer en form for lingvistisk eller språklig determinisme – at språket rigid determinerer ens forståelse av verden – som er i konflikt med hvordan vi i dag forstår språkutvikling og før-språklig tenkning.

En kan også hevde at faktarelativismen inviterer den samme type selvmotsigelsesproblemer som heftet ved sannhetsrelativismen. For om alle fakta kun er relative konstruksjoner bestemt av historisk betingede kulturelle standarder, så må også det påståtte faktum om at alle fakta er relative konstruksjoner kun være en relativ konstruksjon. I så fall, kan faktarelativismen benektes relativt til noens standarder. Men om den kan benektes, så er det heller ikke et faktum at alle fakta er relative konstruksjoner.

Som med sannhetsrelativismen, så kan forsvarere av faktarelativismen moderere seg til å hevde at alle fakta er relative unntatt det faktum at alle faktum er relative, men da er man ikke lenger faktarelativist.

• relativisme
• kulturrelativisme
• etisk relativisme
• subjektivisme