strandrett

Strandrett er en samlebetegnelse på rettigheter grunneiere med strandeiendom har i sjøen utenfor eiendomsgrensen. Strandretten er altså en del av eiendomsretten for eiendommer som grenser mot sjø. Til strandretten hører blant annet retten til å komme til og fra eiendommen med båt (tilflottsrett), utfyllingsrett og rett til laksefiske. Fordeler som rett til sjøutsikt, bading og vern mot støy er også i nyere tid regnet som en del av strandretten. Strandretten er ikke nedfelt i lov, men følger av sedvanerett og er utviklet gjennom Høyesteretts praksis.

I sjø går eiendomsgrensen til marbakken, som er stedet hvor bunnen skråner ned mot dypet. Der ingen slik marbakke finnes, eier strandeieren ut til to meters dyp (regnet ved vanlig fjære sjø).

Strandretten må ikke forveksles med allmennhetens rett til ferdsel i strandsonen: allemannsretten.

Høsting i strandsonen kan by på grenseproblemer. Grunneieren har allerede førsteretten til visse typer fiske og jakt i strandsonen, jamfør laksefiskeloven § 16 og viltloven § 32, men det finnes lite praksis på andre ressurser som tang, skjell, alger og annen biomasse. Hvorvidt strandsonen er en utmark hvor alle kan høste, eller noe som eksklusivt ligger til grunneierens rådighet, finnes det ikke noe klart svar på, men en retningslinje må være at grunneieren må ha en førsterett til ressurser som har potensiale for kommersiell utnyttelse både i selve strandsonen og i den tilstøtende sonen i sjøen. Det finnes mange eksempler på at det kan bli oppdaget slike interessante ressurser, blant annet uttak av spesialsand, rike forekomster av spesielle typer skjell eller andre marine organismer. Ren tilfeldig høsting av mindre mengder dødt eller levende materiale må kunne skje med hjemmel i allemannsretten.