En stodderkonge eller bygdevekter var en offentlig ansatt ordensbetjent. Hovedoppgaven var å jage fanter, omstreifere og tiggere ut av en by eller ei bygd hvor de ikke hadde hjemstavnsrett.
Stodder er et dansk ord som betyr fattig stakkar eller tigger. I norske dialekter ble stodderkonge gjerne til ståterkonge eller lignende.
Frederik 2 hadde allerede i 1587 befalt at det skulle være en stodderkonge i hver kjøpstad som skulle fange de omreisende tiggerne (stodderne). Det førte til at stodderne ble jaget ut på landet, noe som resulterte i at også bygdefolket engasjerte bygdevektere. Et åpent brev fra Bergen lagting 1596 omtaler en yrkesutøver som hadde til oppgave å føre tilsyn med at ingen utenbygds personer gikk omkring og tigget.
Etter Christian den femtes lov av 1687 skulle omstreifende tatere leveres til fogden. Stodderkongen skulle i første omgang bringe de fremmede tiggerne til bondelensmannen. Stodderkongen hadde ikke myndighet til å dømme eller bøtelegge de omreisende. Som en følge av denne loven ble en svensk omstreifer tilsatt som stodderkonge på Sunnmøre i 1698. Etter hans død overtok hans sønn jobben. Rundt om i landet oppstod det det flere dynastier av stodderkonger.
Fra først av var det de bygdene som hadde størst besøk av uønskede reisende, som fikk en stodderkonge på plass. På begynnelsen av 1800-tallet var det store sosiale og økonomiske problemer som drev et økende antall av tatere og tiggere ut på vandring. Da man fikk formannskapslovene i 1837, ble det utlyst stillinger som stodderkonger over hele landet. Ofte ble det tilsatt fysisk sterke menn med lav sosial status. Bygdefolket gjorde gjerne narr av stodderkongen; hans kone som ble kalt dronning og barna prins eller prinsesse.
Lønnen ble ofte utbetalt i naturalia fra gårdene i prestegjeldet. Det kunne for eksempel være en viss mengde i korn i forhold til matrikkelskylden. Noen steder fikk bygdevekterne bra betalt. I Stadsbygd prestegjeld var bygdevekternes lønn den største utgiftsposten på prestegjeldets budsjett på 1840-tallet (28 spesidaler) .
Fra Nedre Stjørdalen er det bevart en instruks fra 1870 som beskriver bygdevekterens virksomhet. Det heter her at oppgaven var å hindre at omstreifere trengte seg inn i bygda og å forhindre betleri. Ansettende myndighet var Fattigkommisjonen og stodderkongen skulle rette seg etter lensmannens ordensbestemmelser. Stodderkongen skulle videre holde vakt ved kirkedøren når det var gudstjeneste og sørge for at det ikke kom hunder inn i kirken. Hver fjortende dag skulle han ta en runde i sognet for å finne ut om det hadde kommet inntrengere og hvis det var tilfellet, vise dem ut. Var de gjenstridige, kunne han påkalle hjelp fra lensmannen. Han skulle også møte opp på auksjoner og andre sammenkomster for å sørge for ro og orden. En viss humanisme kommer til uttrykk i paragraf 6: «Han maa ei bruge unødt Strenghed ved at drive paa Reiser for Svage, Fruktsommelige, mindre Børn eller dem man træffer mod Nattens Anbrud, men i saadanne Tilfælde være dem behjælpelig at faa Nattely med mer».
Det ser ut til at mange stodderkonger var bevæpnet med sabel og oksepeis med bly i enden. I Stjørdalen bar han et skilt med innskriften «Størdalens Bygdevegter».
Etter hvert ble det lensmannen som overtok bygdevekterens oppgaver. Mange steder forsvant bygdevekterne på begynnelsen av 1900-tallet. En av de aller siste stodderkongene i landet hadde tilhold i Bjørkelangen på Romerike, han trakk seg tilbake på 1930-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.