sportsklatring

Ledklatring foregår ved at man klatrer opp en vegg og sikrer seg med et tau underveis. Ved sportsklatring er det festet bolter i fjellet, som regel ekspansjonsbolter eller limbolter, som samlet kalles borrebolter. Klatreren sikrer seg fra å falle i bakken underveis i klatringen ved å sikre tauet i boltene ved hjelp av karabinere. Det er vanlig å bruke et sett med to karabiner festet sammen med en kort slynge, disse er kalt kortslynger.

På toppen av en klatrerute som er sikret med bolter er det et toppanker. I toppankeret er det enten festet ferdig utstyr som man kan fire seg ned fra, eller man bruker eget utstyr og nøye innøvde prosedyrer for å feste tauet i toppankeret slik at man får med seg alt utstyret ned igjen. Det er først og fremst metoden for sikring av klatreren ved hjelp av bolter som er forskjellen mellom sportsklatring og tradisjonell (naturlig) klatring. I guidebøker for klatring – «klatreførere» – merkes det av om en klatrerute er sikret med borrebolter («bb») eller krever naturlig sikring («nat»).

Sportsklatring utviklet seg som en egen stil med innføring av bolter som sikringsmiddel. Bruken av bolter har alltid vært, og er fremdeles, et tema som engasjerer stort. Ved å bruke bolter til å sikre med har det blitt mulig å klatre sikkert på steder som tidligere ikke var tilgjengelige. Når den relative sikkerheten har økt har man kunnet presse grensene for hva som er fysisk mulig å prestere i en fjellvegg uten frykt for fatale konsekvenser av et fall. Dette har gjort at vanskelighetsgraden på klatreruter har hatt en stor utvikling, og vegger som tidligere ble ansett som helt umulig klatres nå av flere.

På tross av at bruken av bolter har åpnet opp for nye muligheter og sikrere klatring var både innføringen og den videre bruken av bolter svært kontroversiell. Arne Næss sr. innførte bruk av bolter som sikringsmiddel og hjelpemiddel i Norge i 1935. Arne Næss sr sine samtidige klatrere betegnet dette noe nedsettende som «bolteklatring» for å skille det fra en mer edel form for klatring. Den økte sikkerheten og de økte mulighetene for å klatre trygt nye steder gjorde imidlertid at langt de fleste etterhvert benyttet denne formen for sikring. De tidligste boltene ble plassert på led underveis i klatringen og ble brukt til å feste taustiger i for å komme seg forbi en vanskelig passasje. De fleste av disse boltene ble fjernet etter bruk og tatt med videre opp i veggen. Når de første boltene ble plassert på rappell (når man firer seg ned fra toppen) er uklart, men dette regnes likevel som det store paradigmeskiftet og etableringen av sportsklatring som en egen stil innen klatring.

Det finnes ingen sertifisering eller annen godkjenning av hvem som kan sette ut bolter. Bruken av bolter er fremdeles et betent tema i klatrekretser og bruken er forsøkt strengt regulert av etiske retningslinjer fra nasjonale aktører som Norsk Tindeklub, Norges klatreforbund, Den Norske turistforening og Norsk Fjellsportforum. Debatten om bruk av bolter blusser gjerne opp når noen går en rute og sikrer med tradisjonelt utstyr uten å bruke boltene. I etterkant av slike bestigninger har enkelte ildsjeler kappet vekk bolter de mener er unødvendige. Noen få steder er hele klatrefelt eller distrikter helt uten bolter. Eksempler på distrikt uten bolter er Peak District i England. I Bohuslän i Sverige er det enkelte klatrefelt som er helt uten bolter. I Norge er det ingen etablerte klatrefelt helt uten bolter på noen ruter.

Sportsklatring som foregår innendørs kalles innendørsklatring. Det viktigste skillet mellom innendørs og utendørs klatring er tilretteleggingen og fokuset på opplæring og sikkerhet.

Den første innendørs klatreveggen i Norge var ikke annet enn noen treklosser som ble montert på en murvegg i en gang på en av universitetets bygninger på Blindern i Oslo, en traversvegg satt opp rundt 1980. Det første klatresenteret i Norge ble bygd som en del av behandlingstilbudet til Tyrilistiftelsen i deres lokaler på Tøyen i 1990, og den første veggen var rundt fire meter høy. I 1992 ble arealet mangedoblet og veggene ble økt til åtte-ti meter på det høyeste. Tyrili hadde også egen produksjon av klatregrep og klatrevegger, og var i en lengre periode det drivende senteret for utvikling av treningsmetodikk for sportsklatring i Norge.

De første veggene som ble bygd bar preg av å forsøke å være imitasjoner av fjellvegger. Byggteknisk var de enkle og hadde som regel en vertikal vegg og ett horisontalt takoverheng. Moderne innendørs klatrevegger er mer brutt opp i forskjellige vinkler som i sum stort sett er overhengende. I Norge har innendørsklatring blitt en svært populær fritidsaktivitet, og siden år 2000 har det vært en eksplosiv vekst i antall innendørsvegger her i landet, både på kommersielle sentere og klatrevegger drevet av klubber og skoler. Dette har også gjort at klatring har utviklet seg fra å være primært en idrett for få dedikerte til å bli en folkesport.

Speedklatring som idrettsgren foregår utelukkende på en standardisert rute og stort sett innendørs. Tid brukes også som parameter på klatring andre steder, men det er først og fremst som konkurranseform på den standardiserte ruta speedklatring kjennetegnes ved. Ruta som har vært i bruk siden 2007 er en fem grader overhengende og 15 meter høy vegg, der det er satt opp standardiserte grep i et gitt mønster som er bestemt og godkjent av IFSC. Verdensrekorden er på 5,48 sekunder for menn (Reza Alipour fra Iran, 2017), og for kvinner 6,995 (Aries Susanti Rahayu fra Polen, 2019). Ettersom det klatres med svært stor hastighet er det vanlig å bruke automatiske bremsetromler som monteres på toppen av veggen og ikke vanlig sikring. Norges eneste offisielt godkjent speedklatrevegg befinner seg i Sogndal.

Sportsklatring er en aktivitet som ikke trenger mye utstyr, og buldring krever i utgangspunktet ikke noe spesialutstyr i det hele tatt. Ettersom buldring foregår på lave klipper eller store steiner kan man klatre med vanlige sko uten sikring. De fleste finner imidlertid nytte i å bruke klatresko på føttene og kalk på hendene, slik at man sikrer godt grep. Der landingene under buldringen er dårlig, eller der bulderne er høye, kan sikkerheten og komforten økes ved å legge ut matter (crash pads). Tauklatring krever noe mer, både utstyr og kompetanse. For å klatre innendørs holder det med en klatresele, en sikringsbrems og en kalkpose. Om man ønsker å klatre utendørs, eller på klatrevegger innendørs som ikke tilbyr ferdige topptau, trenger man i tillegg kortslynger til å sikre med.

For å lettere kunne skille forskjellige ruter fra hverandre er det vanlig å navngi dem. Det er vanlig at den som klatrer en rute først setter navn på den. Det er ingen regler for navn på klatreruter eller buldere, men det er vanlig at navnene settes ut i fra et tema, eller noe som reflekterer omgivelsene rundt der ruta ligger, tidsepoken ruta er gått, eller samfunnet forøvrig.

Hvor vanskelig det er å klatre en definert rute angis ved bruk av en graderingsskala. Det er to forskjellige graderingsskalaer: én for klatring med tau og én for buldring. Graderingsskalaen som brukes for tauklatring er den samme uavhengig av om klatringen er sikret med bolter eller naturlig sikring.

Graderingsskalaer for klatring finnes i forskjellige versjoner over hele verden. Den norske graderingsskalaen har endret seg noe siden den først ble tatt i bruk, og den som brukes nå er sterkt inspirert av den franske graderingsskalaen, men ikke lik den. Graderingen er i prinsippet fra grad 1 og oppover, men i praksis brukes ingen grader under 3+ eller 4- ettersom klatring av grad 1 og 2 er så lett at det har mer karakter av klyving enn klatring. Den norske graderingsskalaen stopper opp ved 9+ (fransk 8c). Over denne graden er det så få norske klatrere som har prestert at det ikke finnes noe konsensus for de neste delene av den franske graderingsskalaen. Det er derfor vanlig at grader over 9+ som gjøres i Norge får franske grader. Gradering av klatring er en åpen skala som teoretisk sett ikke har noen begrensning, og ingen vet derfor hva som vil bli den høyest graderte, og dermed vanskeligste, ruta i verden.

Den høyest graderte, og dermed vanskeligste, klatreruta i verden ligger i Norge. Den kalles Silence, befinner seg i grotta Hanshelleren i Flatanger kommune i Trøndelag, og er som eneste rute i verden gradert 9c i det franske systemet. Den tsjekkiske klatreren Adam Ondra førstebesteg denne ruta i 2018, etter å ha øvd i fire år.

Etikk i klatring er ikke nedskrevet eller vedtatt, og den uskrevne etikken har endret seg vesentlig fra den gang klatring kun ble utført i fjellet, av menn, uten sikring for den som ledet ruta. Slik klatresporten har utviklet seg kan det snakkes om egne etiske spilleregler for hver av stilartene. Felles for alle former for klatring er at man må klatre en rute fra bunnen og opp uten å belaste annet enn fjellet og at klatringen må foregå på led for å få en gyldig bestigning. Bruk av topptau aksepteres ikke da etikken er at man skal gjøre all klatring fra bunnen og opp og sikre underveis i klatringen. Endring av fjellet, ut over å rense vekk løse steiner og pusse mose, er ikke akseptert. Endring av fjellet for å gjøre klatringen vanskeligere, lettere, eller mindre smertefull kalles for chipping (å lage nye grep der veggen er blank) eller chopping (fjerning av grep, eller endring av grepene som er i veggen), og var tidligere akseptert og helt vanlig.

Det er flere forskjellige måter man kan klatre en rute på som alle har sine egne begreper og etiske regler.

• On-sight: «å onsighte» er å klatre en rute uten noen form for informasjon ut over hvor ruta går i veggen og hvilken grad den har. Det har blitt forsøkt innført en norsk term for dette, «å klatre på blikk», men dette brukes i svært liten grad i dagligtale.
• Flash: «å flashe» er å se noen klatre ruta før man prøver selv, eller på annen måte skaffe seg informasjon om hvor grepene er, hvordan man bruker dem, hvor man kan hvile og så videre. I buldring er det mer og mer vanlig å benytte videoopptak av andre som klatrer for å skaffe seg sikker informasjon.
• Red point: «å redpointe» er å klatre en rute på led etter å ha øvd inn flyttene. Det er i dag vanlig å la kortslyngene henge i boltene når man starter fra bakken. Dette ble tidligere ansett som juks og ble kalt pink point. Norsk term «å lede en rute», eller «å gå den i fri» er forsøkt innført, men brukes i mindre grad i dagligtale.

• fjellklatring
• Klatring – tidsskrift