Snøhulen graves ut med spade for å gi ly under ekstreme værforhold, for eksempel på ekspedisjoner. Snøhuler blir også brukt som skydd og til overnatting under planlagte vinterturer, og som en sosial aktivitet og møteplass. Det finnes flere typer snøhuler avhengig av terrenget man er i, snømengden og hvor god tid man har til å grave.
snøhule
En iglo er en form for snøhule.
Snøhule i leheng
En snøskavl eller leheng er beste egnet til å grave en snøhule. En skavl med en høyde på fire til fem meter regnes som en ideell høyde. Da kan snøhulen graves stor og bli en komfortabel overnattingsplass for flere personer. Hvis skavlen blir høyere enn fire–fem meter, øker risikoen for at snøhulen kan rase.
Snøhulebyggingen starter ved at man graver en gang innover i skavlen. Denne bør være på omtrent en persons skulderbredde og høyde. Lengden på gangen avhenger av hvor mange personer som skal oppholde seg i snøhulen. Hvis mange skal ligge i hulen, bør det lages to eller flere innganger med cirka fire meters avstand.
Konstruksjon
Tak og vegger bør være mellom en halv og en meter tykke. Innvendig skal taket være jevnt buet. Det gir den sikreste konstruksjonen. Snøhulen kan innredes med helt flate sove- og sittebenker, som formes på hver side innover omtrent 50 til 70 cm høyere enn gulvet. Inne i snøhulen kan man være sin egen arkitekt og gjøre den så praktisk og kreativ som man vil og kan.
Den øverste delen av inngangen tettes igjen med snøblokker og for eksempel ski og skistaver, slik at personene som skal inn og ut av snøhulen, må legge seg ned og krype. Dette heter kuldegrop og bevarer varmen inne i snøhulen. Til slutt stikkes et luftehull med eksempelvis en skistav gjennom taket.
Kuldegrop
Kald luft er tyngre enn varm luft, og i en snøhule vil den kalde luften synke og samle seg på det laveste punktet. Når man lager en kuldegrop, forhindres tilsig av ny og kald luft inne i snøhulen. Det er vanlig å bygge en kuldegrop i forbindelse med inngangen til snøhulen.
En kuldegrop lages ved at taket i inngangstunnelen ligger lavere i terrenget enn selve gulvet i hulen. Da vil den kjølige luften naturlig legge seg i kuldegropen. Hvis kuldegropen forlenges helt ut, vil den kalde luften også sige helt ut. Inngangen vil dermed fungere som en varmelås, og den varme luften holdes inne i snøhulen.
En vellykket kuldegrop kan gi stor forskjell på inn- og uteluft. Mens temperaturen i kuldegropen helt ytterst kan ligge på minus 20 grader celsius, kan temperaturen øverst i hulen være rundt 0 grader.
Snøgrop
En annen form for snøhule er en snøgrop. Den lages på flatt terreng ved at man graver en grøft på cirka en meters bredde. Grøften bør være så dyp at den som graver, kan stå i den, eller så dyp som terrenget tillater. På sidene graves det ut sittebenker. Snøen graves ut i blokker slik at åpningen kan dekkes med disse. Det er mer arbeidskrevende å lage en god snøgrop enn snøhule i leheng.
Iglo er også en form for snøhule som bygges med snøblokker.
Risiko med snøhule
Snøhuler lages ofte også av barn i snøfonner i nærheten av hjemmet.
Ved overnatting i snøhule er det risiko knyttet til kullosforgiftning. Den kan oppstå hvis det ikke er tilgang på nok oksygen inne i snøhula. Kullosforgiftning kommer av at man puster inn kullos, som i kjemien heter karbonmonoksid. Hvis man blir kullosforgiftet under søvn, merkes ikke symptomene. I verste fall kan man omkomme.
Når mange personer sover sammen i en trang hule, kan det bli oksygenmangel og forgiftning kan oppstå. Man bør derfor ha vekkerutiner i løpet av natten for å sjekke forholdene.
En annen måte å sjekke forholdene på er å ha et par brennende stearinlys, med avstand til tak og vegger så ikke snøen smelter. Foruten lys og trivsel, vil flammen vise om det er nok oksygen i hulen. Begynner lysene å brenne dårlig, er det et tegn på lite oksygen, og man kan åpne for lufting.
Rasfarlig snø
På Gålå er det et skilt i skiløypene som viser hvordan man bygger snøhule.
Det er viktig at snøhulen ikke kollapser, og det krever en viss grad av kunnskap og ferdigheter for å bygge sikkert. Det anbefales å velge et terreng hvor det ikke er skredfare eller rasfarlig snø, og å ta i bruk fjellvettreglene utarbeidet av Den norske turistforening.
Det finnes hovedsakelig to typer snø som gir skred- og rasfare. Det er såkalt kantkornet snø og nedsnødd overflaterim. Begge disse vil gi svakere snølag i en skavl eller haug.
Kantkorn dannes når det er kaldt og klart vær fordi temperaturforskjellen mellom overflaten og bunnen av snødekket stor. På bakkenivå vil det nesten alltid være omtrent null grader celsius på grunn av jordvarmen, mens ved overflaten kan det være mange minusgrader. Snøskred som utløses i snølag med kantkorn, kan bli svært store fordi det svake snølaget kan ligge over et stort areal. Forplantningen til bruddet er ofte svært stor. Tynne og svake lag kan være vel så farlig som tykke, svake lag. Kantkornet snø kalles også sukkersnø, begerkrystaller og begersnø.
Overflaterim dannes i likhet med kantkorn når været er kaldt og klart, og når snøoverflatetemperaturen er veldig lav. Vanndampen i lufta vil fryse fast på snøkrystallene på snøoverflaten, og de vokser til fjærlignede krystaller. Når overflaterimet begraves av nye snølag, dannes det svake lag i snøsjiktet.
Les mer i Store norske leksikon
Ekstern lenker
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.