Køge Bugt er en bukt i Danmark, på Sjællands østkyst mellom Amager og Stevns. Bukten var åsted for kjent sjøslag 1677, da Niels Juel beseiret en svensk flåte, og i 1710, da Iver Huitfeldt sannsynligvis reddet den dansk-norske flåten fra en katastrofe.
Slaget ved Køge bugt i 1710 var et sjøslag som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige under den store nordiske krigen. Den dansk-norske flåten ble ledet av Ulrik Christian Gyldenløve, men den store helten ble Iver Huitfeldt, som ofret seg selv og mannskapet sitt for å redde den dansk-norske flåten fra nederlag. Slaget hadde ingen klar vinner eller taper, og styrkebalansen mellom Danmark-Norge og Sverige ble opprettholdt.
slaget ved Køge bukt
Kommandør Iver Huitfeldt ofret seg selv og mannskapet sitt for å redde den dansk-norske flåten fra nederlag. Portrett. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
I 1709 erklærte kong Frederik 4. krig mot Sverige i et forsøk på å gjenerobre Skåne. Svenskene var på denne tiden alvorlig svekket etter mange år med krig i Øst-Europa, og deres flåte var ikke kampklar. Men i slaget ved Helsingborg 10. mars 1710 sto svenskene igjen som vinnere, og den danske hæren måtte trekke seg tilbake til Danmark.
På sjøen viste den svenske hovedflåten seg imidlertid ikke før den dukket opp i Køge Bugt 4. oktober 1710. Mangelfull etterretning om den svenske flåten bidro til at den dansk-norske flåten ikke ventet noe svensk angrep på dette tidspunktet. Som ved slaget i 1677 skulle de to flåtene møtes i Køge Bugt, men denne gangen rett utenfor selve bukten sør for København.
Fra slutten av september var det vanlig å legge hovedflåten til kai for vinteren. Men i morgentimene 4. oktober seilte den svenske hovedflåten på 21 linjeskip overraskende inn mot Køge Bugt, der den dansk-norske flåten, bestående av 26 linjeskip, lå ved anker innerst i bukten. Den svenske flåten var under kommando av generaladmiral Hans Wachtmeister. Svenskene kom for å angripe, men den dansk-norske flåten, ledet av den unge generaladmiralløytnant Ulrik Christian Gyldenløve, var ikke stridsklar og rakk ikke å komme i slagorden. I tillegg førte en sterk vind fra sørøst til at linjeskipene i den dansk-norske flåten måtte manøvrere ut av bukten med den mest uheldige vindretningen. Bukten var blitt en felle.
Svenskene seilte inn med vinden og hadde derfor en utmerket angrepsposisjon. I motsetning til hovedflåten greide likevel nordmannen Iver Huitfeldt med linjeskipet «Dannebroge» å plassere seg sentralt i bukten. To andre dansknorske linjeskip fulgte etter og hadde noe stridskontakt med fienden. Under kommandør Iver Huitfeldts kommando besvarte «Dannebroge» gjentatte ganger de svenske fartøyenes ild, og den svenske flåten dreide av i stedet for å fortsette inntrengingen. «Dannebroge» tok fyr under den intense skuddvekslingen, men Huitfeldt unnvek ikke fienden. Han fortsatte kampen og lot ankeret falle. Ilden spredte seg snart til kruttmagasinene, og med et voldsomt smell gikk skipet i luften. Huitfeldt og nesten hele hans besetning på nærmere 550 mann omkom. Bare ni mann overlevde.
Selv om Gyldenløve var flåtesjef, hadde han begrenset handlefrihet. Han må likevel bli lastet for at angrepet kom overraskende på flåten, og fordi han ikke hadde gitt ordre om å ha fregattene (vaktskipene) framskutt.
Hans Wachtmeister, som ledet den angripende svenske flåten, hadde utvilsomt til hensikt å påføre motstanderen et avgjørende nederlag. Dette står i skarp kontrast til litteraturen som betrakter flåtene som lite offensive på denne tiden. Den svenske trusselen var således reell og stilte den dansk-norske flåten i en svært alvorlig situasjon, spesielt fordi den var helt uforberedt. Møtet mellom de to flåtene utviklet seg da også til et reelt slag og ikke bare til en «trefning», som denne hendelsen ofte refereres til.
I mangel av opptegnende posisjoner er det vanskelig å få innsyn i hvordan orlogsskipene seilte i Køge Bugt i 1710. Men vi kjenner til hvordan slagene ble utkjempet den gangen, og om styrkeforholdet mellom motstanderne. Vi vet hvor vanskelig det var å slåss med datidens flåtestyrke, med krevende sjømannskap, mye og hemmende røyk og kanoner med begrenset effektivitet.
Iver Huitfeldt hindret med «Dannebroges» manøvrering, ildgivning og ankring – etter at skipet tok fyr – at den svenske flåten trengte inn i selve bukten. Flere ble skadd av skytingen fra Huitfeldts skip, og to fartøyer fikk overbelastninger på grunn av manøvrering i hardt vær. Videre gikk to svenske linjeskip på grunn i et forsøk på å unnvike det brennende skipet. Huitfeldts handling førte til smertelige svenske tap som også hindret at svenskene iverksatte et nytt angrep. Trolig sørget han dermed for at den dansk-norske flåten ble reddet.
Huitfeldts taktiske bedrift kan man i dag nyansere. Hans beslutning om å seile mot svenskene og gå til angrep er et poeng historikerne tidligere ikke har vært spesielt opptatt av. Det har heller ikke blitt viet plass at han greide å krysse opp mot den svenske flåten i grov sjø under prekær mangel på erfarne offiserer og med mye sykdom blant mannskapet, med vanskelig vindretning og store skader i fremre del av riggen. Også tidligere er det lagt vekt på at han kastet anker og holdt posisjonen på tross av at det brøt ut brann om bord. Det er liten tvil om at Huitfeldts handlinger ga resten av flåten tid til å komme i slagorden. «Dannebroges» beskytning gjorde svenske tap større enn de to linjeskipene de måtte oppgi, men dette nevnes knapt i litteraturen. Det strategiske utfallet av slaget var en opprettholdelse av styrkebalansen mellom de to sjømaktene Danmark-Norge og Sverige.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.