Skuespillerkunst er det en aktør eller skuespiller gjør nå hen spiller i en film, et teaterstykke eller lignende. Skuespillerkunst er å framstille seg som noe annet enn det man er, når et fiktivt handlingsforløp blir vist eller spilt.
skuespillerkunst
Bakgrunn
Skuespillerkunstens opphav har vært forsøkt forankret i ulike teorier: for eksempel som en iboende trang til etterligning – som i barns lek – eller i religiøse ritualer. Utøvelse av skuespillerkunst i Europa har fra antikken av vært diskutert med en hhv. fiendtlig versus forsvarende argumentasjon.
I Europa var det først på 1700-tallet at skuespill ble ansett som en seriøs kunstart. I dag er skuespillerkunst et tydelig definert fagfelt med egne utdanningsløp. Her finnes det en rekke ulike tradisjoner for hva som ansees å være god skuespillerkunst med tilhørende utdanning. Felles for disse ulike tradisjonene er skuespillerens modellering av kropp, mimikk, gestikulering og stemmebruk for å fremkalle en bestemt stemning, karakter og/eller formidle en handling.
Skuespillerkunsten skiller seg fra andre kunstformer fordi den i utgangspunktet ikke er avhengig av ekstern teknologi eller materiale. Det betyr at kunstformen ikke kan eksistere løsrevet fra kunstnerens egen kropp, som er dens primære verktøy.
Opp gjennom teaterhistorien har skuespillere hatt en bærende funksjon i de fleste teaterformer. Derfor oppfattes skuespillerkunsten ofte som helt sentral i teater, til tross for at det også finnes teaterformer hvor skuespilleren er mindre viktig.
Teori
I vesten har skuespillerkunsten eksistert fra og med teaterets framvekst i den greske antikken, mens opptreden og fortellerkunst strekker seg langs hele kulturhistorien. Egne teorier omkring skuespillerkunst finner vi først på 1500-tallet.
Fra 1700-tallet ble det skrevet flere franske bøker om teater med vekt på skuespillerkunst. Diderots bok Skuespillerens paradoks (1820) tar opp forholdet mellom den kjølige distanserte skuespilleren og den varme skuespilleren som lever seg sterkt inn i rollen. Fra disse betraktningene går det en rød tråd via skuespilleres biografier til Konstantin Stanislavskijs skrifter om skuespillerkunst. Disse har vært med på å utdype forståelsen for skuespillerkunst innen den psykologisk-realistiske tradisjonen.
Senere har Jerzy Grotowski og Eugenio Barba vært sentrale aktører i utforskningen av en fysisk, teatral – men også psykologisk orientert – skuespillerkunst. Deres syn kan imidlertid knyttes opp mot Carl Gustav Jungs utforskning av det underbevisste. Bertolt Brechts skrifter om skuespillerkunst har fått en klassisk posisjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.