semipelagianisme

Semipelagianisme er en betegnelse som er blitt brukt om teologer i klostermiljøet i Gallia på 400-tallet og deres syn på forholdet mellom nåden og menneskets frie vilje, med Johannes Cassianus og Faustus av Riez som to av de fremste representantene. Deres lære oppstod som en reaksjon mot Augustin, som i sine senere skrifter hevdet at Gud, før verden ble skapt, valgte ut noen til å bli frelst, mens resten ville gå fortapt på grunn av den arveskyld som var nedarvet fra Adam (se predestinasjon).

Faktaboks

Uttale
sˈemipelagianisme
Etymologi

av semi- og pelago-

Semipelagianerne hevdet at menneskets natur er skapt, ikke bare med fri vilje og med mulighet for å skjelne godt fra ondt, men også med en naturlig hang til det gode. Derfor kan mennesket ut fra sin gode vilje vende seg til Gud i bønn og tilbedelse, og slik ta det første initiativet til å motta den nødvendige nåden. Den gode vilje er en del av den nåde Gud gav mennesket gjennom skapelsen, og den gikk ikke tapt ved syndefallet.

Uttrykket semipelagianisme skal visstnok være laget av dominikanerne i striden mot jesuitten J. Molina på begynnelsen av 1600-tallet og ble deretter tatt i bruk for å betegne Johannes Cassianus og hans etterfølgere. Moderne forskning har vist at disse ikke sto i gjeld til Pelagius, og betegnelsen semipelagianisme er derfor lite treffende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg