Piplerker, om flere fugleslekter i erlefamilien, særlig slekten Anthus. Slekten Anthus (44 arter) er globalt utbredt, men med flest arter i Eurasia og Afrika inklusive én art på øyer i Sørishavet. Alle de europeiske artene er nokså likt spraglet i gulbrunt, bare markpiplerke har ensfarget, lys underside. Fire arter hekker i Norge: heipiplerke, trepiplerke, skjærpiplerke og lappiplerke. Under høsttrekket registreres tartarpiplerke fåtallig hvert år, mens markpiplerke og sibirpiplerke observeres sjeldnere, primært om høsten. Siden 1990-årene er vannpiplerke påvist som en meget fåtallig vintergjest langs kysten fra Rogaland til Østfold. Noen få høstfunn foreligger av tundrapiplerke (ti funn per 2003), mongolpiplerke (fire) og myrpiplerke (en).

Uttrykket piplerke benyttes også om fuglene innen de afrikanske slektene Tmetothylacus (en art), Macronyx (sju arter) og Hemimacronyx (to arter). I motsetning til piplerkene på den nordlige halvkule har disse som regel sterke gule eller røde farger på hele eller deler av undersiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.