Ohm, symbol Ω (stor omega), avledet SI-enhet for resistans (elektrisk motstand), lik resistansen mellom to punkter på en leder når det ved en spenningsforskjell på en volt (V) mellom punktene går en strøm på en ampere (A) i ledningen, det vil si:

                1 Ω = 1 V/A

Enheten er oppkalt etter den tyske fysikeren G. S. Ohm. Fra 1990 er internasjonal standard for måling av resistans fastsatt ved at von Klitzing-konstanten RK = h/e2 (der h er Plancks konstant og e elementærladningen) er satt lik 25 812,807 Ω.

Enheten ohm ble først foreslått av J. C. Maxwell i 1868 som en praktisk enhet for resistans, lik resistansen i en kvikksølvsøyle med lengde 1 m og tverrsnitt 1 mm2. Enheten tilsvarte omtrent 109 elektromagnetiske CGS-enheter. I 1881 ble ohm = 109 CGS-enheter godkjent av Den 1. internasjonale elektriske kongress som praktisk enhet for resistans (se elektrisitet (målenheter)). Definisjonen gav en teoretisk verdi som var vanskelig å bestemme eksperimentelt. Som standard for måling av resistans fastsatte derfor Den 4. internasjonale elektriske kongress i 1893 en internasjonal ohm lik resistansen i en kvikksølvsøyle med tverrsnitt 1 mm2 og lengde 1063 mm ved 0° C. Verdien skulle innenfor en usikkerhet på 10–4 stemme med den teoretiske, som ble kalt absolutt ohm. Med bedre måleteknikk ble det etter hvert påvist at den internasjonale ohm var 1,000495 ganger den absolutte.

I 1946 vedtok Den internasjonale komité for mål og vekt (CIPM, se CGPM) at internasjonal ohm ikke lenger skulle brukes. Definisjonen som da ble vedtatt og som er gjengitt ovenfor, faller sammen med definisjonen av absolutt ohm. Forandringen gjorde det nødvendig å anskaffe nye standarder basert på nøyaktige målinger av ampere og volt. Som vanlige standarder bruktes spoler av manganintråd. Usikkerheten i standardene var av størrelse 10–6.

Oppdagelsen av den kvantifiserte Hall-effekten (se K. von Klitzing) gjorde det mulig å foreta presise målinger av von Klitzing-konstanten direkte med meget stor reproduserbarhet, og å bruke den som referanse ved bestemmelse av resistans. Spenning kunne på lignende måte bestemmes ved den såkalte Josephsen-konstanten, KJ = 2h/e (se volt). Ved å sammenholde resultatene for målinger av RK og KJ kunne absoluttverdiene av dem fastlegges mye nøyaktigere enn det kunne gjøres ved direkte bestemmelse av ampere. I 1988 besluttet derfor CIPM at de beste verdiene for RK og KJ fra 1990 skulle benyttes ved godkjenning av målestandarder for ohm og volt. Usikkerheten i verdien av RK var regnet som mindre enn 2·10–7, og reproduserbarheten bedre enn 10–8. Den nye normalverdien for ohm var 1,000002 ganger den gamle. I vedtaket er det forutsatt at fastsettelsen av verdiene for RK og KJ ikke skal føre til noen endring i definisjonene av SI-enhetene, heller ikke i verdien av den magnetiske konstanten μ0 som inngår i definisjonen av ampere og dermed også av ohm og volt. Det er antatt at en endring av de vedtatte verdiene ikke blir aktuell i overskuelig fremtid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.