norsk universitetshistorie

Norges første universitet, Universitetet i Oslo, ble grunnlagt i 1811 og åpnet i 1813. Det Kgl. Frederiks Universitet, som det opprinnelig het, ble grunnlagt med intensjon om å være forskerakademi, embedskole og dannelsesarena. Universitetet hadde opprinnelig fire fakulteter: Juridisk, medisinsk, filosofisk og teologisk. Kjente personer var Christopher Hansteen og P. A. Munch. Dessuten var Anton Martin Schweigaard både professor og stortingsmann.

Ved Universitetsreformen av 1905 ble universitetet formelt erklært som en selvstendig institusjon. Det akademiske kollegium med blant andre Waldemar Brøgger erklærte at universitetets hovedansvar var å utvikle vitenskap. Debatten fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet var innbitt mellom grundtvigianere og de liberale. Etter hvert tapte nasjonalromantikken terreng, og det folkelige preget i skolen ble borte til fordel for faglige krav. Mange så på universitetet som en intellektuell elite.

NTH i Trondheim, nåværende Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU, ble grunnlagt i 1910. Dette var en videreføring av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1767.

Etter andre verdenskrig ble det samfunnsvitenskapelige fakultet opprettet ved universitetene med sosialøkonomi og sosiologi. Universitetet i Bergen ble grunnlagt i 1946 med utgangspunkt i Bergens Museum fra 1825. Universitetet i Tromsø var verdens nordligste universitet i årene 1972–1993. Universitetet i Stavanger fikk sin status i 2005, og har røtter i Rogaland Distriktshøgskole fra 1969 og flere eldre profesjonshøgskoler.

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås ble universitet i 2005. NMBU het tidligere Norges Landbrukshøgskole, som ble opprettet i 1859 som landets andre høyere undervisningsinstitusjon.

Universitetet i Agder ble universitet fra 1. september 2007 ved omdanning av Høgskolen i Agder. Høgskolen i Bodø fikk navnet Universitetet i Nordland fra 1. januar 2011.