Multisporsteknikk, (flersporsteknikk) er en opptaksteknologi hvor flere separate lydkilder kan lagres på et medium for senere synkron avspilling. Navnet henspiller på de separate sporene på et lydbånd som først gjorde en slik teknikk mulig på midten av 1950-årene.

Faktaboks

Også kjent som

multitrack recording, multitracking

Det sentrale i multisporsteknikken er at den gjør det mulig å spille av (lytte til) ett eller flere spor samtidig som innspilling skjer synkront på andre spor. Dette står i motsetning til overkopieringsteknikker (overdub, sound-on-sound) som hadde vært kjent fra slutten av 1920-tallet.

Historikk

Utgangspunktet for multisporsteknikken var båndopptakeren slik den ble videreutviklet av det amerikanske elektronikkfirmaet Ampex i tiåret etter annen verdenskrig. I 1955–1956 utviklet de en åttespors opptaker med 1″ bånd med muligheten for samtidig inn- og avspilling på forskjellige spor på samme lydhode. Prinsippet (kalt Sel-Sync) var en vesentlig forbedring av tidligere overspillingsteknologier. Maskinen ble solgt til gitaristen Les Paul, allerede godt kjent for sine innspillinger gjort med sound-on-sound-teknologi.

Maskinen (og prinsippet) fikk allikevel ingen umiddelbar betydning for opptaksindustrien; standard praksis på denne tiden var å bruke tre-spors opptakere hvor vokalisten/solisten hadde ett spor alene og kunne balanseres i ettertid mot resten av bandet. Mot midten av seksti-tallet var fire spor vanlig, men prinsippet var fremdeles for det meste overkopieringer (ofte kalt overdub, reduction mix, eller bouncing down).

Sel-Sync-prinsippet ble allment tilgjengelig i studiobransjen først mot slutten av sekstitallet da både 8-spors 1″- og 16-spors 2″-maskiner ble lansert, og på syttitallet ble dette normen for de fleste profesjonelle lydstudioer verden over. Med et stadig ønske om flere tilgjengelige spor ble maskiner både med 24 og 32 spor lansert, og om dette ikke var tilstrekkelig kunne to (eller flere) multispors maskiner synkroniseres.

Mot slutten av syttitallet ble de første digitale multisporsmaskinene lansert, med samme antall spor som sine analoge forløpere. Lagringsmediet var fremdeles et magnetbånd, men det lagrete signalet var nå digitalt og begrepet «spor» ble kun et bilde på systemets kapasitet. Flere konkurrerende og inkompatible systemer ble utviklet på denne tiden, de første på spolebånd som minnet om den eldre analoge teknologien, senere med kassetter og roterende hoder tilsvarende en teknologi for videoopptak. Utviklingen ga rimeligere utstyr og førte til at multisporsteknikk for første gang ble lett tilgjengelig for de fleste lydstudioer.

På begynnelsen av 1990-tallet hadde utviklingen av personlige datamaskiner (PC, Mac) gjort det mulig å simulere et komplett multispors opptakssystem — med mixer, lagring på spor, redigering og avspilling —innenfor et standard operativsystem; et slikt program kalles gjerne en digital arbeidsstasjon (Digital Audio Workstation (DAW)). Det digitale signalet lagres i maskinens ordinære minne og er ikke lenger et konkret, fysisk produkt, men manipuleres på grafiske arbeidsflater. Antall spor er i prinsippet kun avhengig av tilgjengelig kapasitet på maskinen.

Dagens (2022) hjemmedatamaskiner er i praksis kraftige nok til å kunne gjøre alt et profesjonelt opptaks- og redigeringsstudio på 1970-tallet kunne klare, om man ser bort fra omliggende ressurser som selve innspillingsrommet, mikrofonparken og lyttemulighetene.

Arbeidsformer

Sel-Sync-prinsippet var i utgangspunktet tenkt som en forbedring av den eldre overdub praksisen hvor et ferdig lydprodukt bygges opp lag for lag. Dette fikk en dramatisk betydning for utviklingen av studiobasert populærmusikk på 1960-tallet hvor grupper som The Beatles og The Beach Boys utnyttet teknikken til å skape popmusikk av en til dels tidligere uhørt kompleksitet. Etter hvert som slikt utstyr ble rimeligere har multisporsteknikken blitt en integrert del av det musikalske arbeidet i et studio, frem mot et produkt som aldri har vært tenkt fremført live. Musikkformen blir i sin natur et rent studioprodukt og har blitt betegnet som et fonografiverk (A Work of Phonography) eller mer populært Rock Music (uten spesiell henvisning til noen musikkstil).

Innen jazz og klassisk musikk, som baserer seg på samtidig musisering brukes multisporsteknikken mer tradisjonelt, hvor et stort antall spor muliggjør justeringer av balansen mellom instrumentene i ettertid. Her er det mer tale om en optimalisering av studioarbeidet, kunstnerisk men også økonomisk siden etterarbeidet kan gjøres uten artistene tilstede. Denne arbeidsformen setter imidlertid også sitt preg på resultatet i form av en perfeksjonering og en instrumentbalanse som ikke alltid er oppnåelig ved en konsert.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg