Beach Boys i begynnelsen av 1960-årene. Nederst fra venstre: Mike Love, Dennis Wilson og Brian Wilson. Øverst fra venstre: Carl Wilson og Al Jardine.

av Anon. begrenset

The Beach Boys, amerikansk popgruppe dannet i Los Angeles-forstaden Hawthorne, California 1961 av brødrene Brian (f. 1942), Dennis (1944–83) og Carl (1946–98) Wilson samt Mike Love (f. 1941) og Al Jardine (f. 1942). Brian Wilsons musikk feiret en ideell tenåringstid med surfing, bilkjøring og sjekking, og sangene hans var en glatt, perfeksjonistisk blanding av gitarer og vokalharmonier, inspirert av Chuck Berry og Phil Spector. Han spilte selv bass og etter hvert keyboards, Love var hovedvokalist og spilte litt saksofon, Jardine var rytmegitarist, Carl Wilson sologitarist og Dennis Wilson trommeslager. Alle fikk tidvis bidra med solovokal og egenkomponerte sanger.

Allerede i 1961 kom debutsinglen Surfin', som ble en liten slager i California. Det nasjonale gjennombruddet i 1962 med Surfin' Safari ble også gjennombruddet for en spesiell sjanger, surfrock. I et års tid i 1962-63 var Jardine erstattet av gitaristen David Marks. Hitene strømmet på i hjemlandet i 1963: Surfin' U.S.A., Surfer Girl, Little Deuce Coupe, Be True To Your School og den introspektive balladen In My Room. Gruppa slo gjennom i Europa 1964 med deres første USA-listetopper, I Get Around. Andre store hits det året var Fun, Fun, Fun, When I Grow Up (To Be A Man) og Dance, Dance, Dance. De ga ut hele ni album de tre første årene: Surfin' Safari i 1962; Surfin' U.S.A., Shut Down, Surfer Girl og Little Deuce Coupe i 1963; Shut Down, Vol. 2, All Summer Long, The Beach Boys' Christmas Album og Beach Boys Concert i 1964.

Brian Wilson hadde produsert bandets plater siden 1963, og medvirket ikke lenger ved konserter fra og med 1965, grunnet et nervesammenbrudd. Samme år ble gitaristen Bruce Johnston (f. 1942) deres 6. medlem, og de fikk store hits med Do You Wanna Dance?, Help Me, Rhonda og klassikeren California Girls. De to første albumene i 1965, Today! og Summer Days (And Summer Nights!!) var mer avanserte enn forgjengerne, mens Beach Boys' Party! var et uformelt liveopptak som avfødte 1966-hiten Barbara Ann.

Det følelsesladde og melankolske albumet Pet Sounds (1966) er i ettertid blitt kalt et av tidenes beste, men solgte forholdsvis lite selv om det ga Beach Boys store hits med Wouldn't It Be Nice, den gamle folkevisen Sloop John B, og God Only Knows. De turnerende Beach Boys-medlemmene var erstattet av studiomusikere, og de bidro bare med vokal på Pet Sounds. I 1966 kom også listetopperen Good Vibrations, som det tok flere måneder å spille inn og som er blitt kåret til tidenes beste single. Den skulle være en del av det ambisiøse albumet Smile, men den psykisk ustabile Brian Wilson fikk ikke fullført det. Han ga imidlertid ut en soloversjon av det i 2004. Deler av dette legendariske albumet kom ut på Smiley Smile i 1967, inkludert den avanserte hitsinglen Heroes And Villains, og i 2011 kom det endelig ut i sin helhet. The Beach Boys' popularitet i USA var nå synkende, og deres siste Topp 20-slagere på lenge ble Darlin' (1967) og Do It Again (1968). Sistnevnte gikk til topps i Storbritannia, hvor bandet også hadde stor suksess med singlene Then I Kissed Her (1967), I Can Hear Music (1969), Break Away (1969) og Cottonfields (1970), samt de gode albumene Wild Honey (1967), Friends (1968) og 20/20 (1969).

Karrieren har siden da vært skiftende og etter hvert sterkt preget av nostalgi og personlige stridigheter, men The Beach Boys' plass i pophistorien er udiskutabel. Albumene Sunflower (1970) og Surf's Up (1971) har fått klassikerstatus. Johnston sluttet i 1972, men var tilbake i bandet i 1978. Sørafrikanerne Blondie Chaplin (gitar, vokal) og Ricky Fataar (trommer, vokal) spilte på albumene Carl And The Passions - So Tough (1972), Holland (1973) og The Beach Boys In Concert (1973). Samleplata Endless Summer (1974) gikk til topps i USA, hvor også det nye albumet 15 Big Ones og singlen Rock And Roll Music fra 1976 solgte meget bra. I Storbritannia fikk gruppa store hits med Lady Lynda (1979) og Wipeout (1987; sammen med Fat Boys).

Etter å ha bidratt lite til The Beach Boys' plater i nærmere ti år, var Brian Wilson tilbake for fullt på Love You (1977). Men hans dårlige helse, lave selvtillit og narkotikamisbruk gjorde at han at han ikke medvirket så mye på oppfølgerne M.I.U. Album (1978), L.A. (Light Album) (1979), Keepin' The Summer Alive (1980) og The Beach Boys (1985). Og uten Brian Wilson ga bandet ut Still Cruisin' (1989), Summer In Paradise (1992) og countryplata Stars & Stripes Vol. 1 (1996). Førstnevnte inneholder deres USA-listetopper Kokomo. Dennis Wilson druknet i 1983, mens broren Carl døde av kreft i 1998, samme år som Al Jardine sluttet. Mike Love og Bruce Johston har siden ledet The Beach Boys, uten å gi ut noe ny musikk. I 2011 ble Smile endelig utgitt. Året etter dro de gjenlevende medlemmene fra 60-tallet på gjenforeningsturné (Love, Jardine, Johnston, Brian Wilson og David Marks) og ga ut albumet That's Why God Made The Radio.

Brian Wilson har en udiskutabel plass som en av popmusikkens store komponister og arrangører, og er av mange blitt utropt til et musikalsk geni. Imidlertid har han vært sterkt hemmet av store personlige problemer. Som soloartist har han utgitt studioalbumene Brian Wilson (1988), I Just Wasn't Made For These Times (1995), Orange Crate Art (1995; med Van Dyke Parks), Imagination (1998), Gettin' In Over My Head (2004), Smile (2004), What I Really Want For Christmas (2005), That Lucky Old Sun (2008), Reimagines Gershwin (2010) og In The Key Of Disney (2011).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.