Miljøkriminalitet, brudd på ulike lover som skal beskytte natur og miljø, f.eks. forurensningsloven av 13. mars 1981, friluftsloven av 28. juni 1957, kulturminneloven av 9. juni 1978, naturvernloven av 19. juni 1970, lov av 10. juni 1977 om motorferdsel i utmark og vassdrag og viltloven av 29. mai 1981. Dessuten er det (2006) under arbeid en ny naturmangfoldlov, foreløpig kalt lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven). Arbeidet med miljøkriminalitet ble 1989 lagt inn under den sentrale Økokrim-enheten. Politiet og påtalemyndigheten har særlig konsentrert seg om brudd på forurensningsloven og ulike former for faunakrim. I senere år er også arbeidet mot ulovlig snøscooterkjøring og barmarkkjøring blitt opprioritert.

Det foreligger ingen samlet statistikk over miljøkriminalitet i Norge. Det er imidlertid mye som tyder på at det foregår betydelige lovbrudd som ikke blir oppdaget, og mange brudd på intensjonene i miljølovgivningen blir ikke straffet. Bl.a. er enkelte kommuner slepphendte med å gi dispensasjoner fra lov om motorferdsel i utmark, og den mye diskuterte nødvergeparagrafen i viltloven har i flere tilfeller undergravd fredningen av truede dyrearter. Statistikk fra Økokrim viser at antallet etterforskede saker stiger for hvert år, og at stadig flere etterforskede saker ender med tiltale.

Lovbrudd og overgrep mot ville dyr har tradisjonelt fått mye oppmerksomhet. I Norge er det særlig ulovlig etterstrebelse etter store rovdyr, verdifullt vilt og fangst av egg og unger av sjeldne fugler som får stor oppmerksomhet. Både fra politi, miljøvernmyndigheter og frivillige organisasjoner er det fokusert på slike problemer. Typiske eksempler (og stereotypier) er utlendinger som samler egg fra sjeldne rovfugl, og jegere eller bønder som driver åtejakt eller legger ut gift for å ta liv av ulv. Det er kjent et fåtall slike saker og etter hvert er straffereaksjonene for slik kriminalitet blitt betydelig.

Lystring eller garnfiske på gyteplassene var i gamle dager vanlig, men er i dag en sjeldenhet. Visse former for ulovlig fiske er allikevel utbredt og kan gi betydelig skade på bestander av fisk og skalldyr. Settegarnfiske i sjøen der folk ikke overholder nedsenkingsplikten på minimum to meter, kan gi stor fangst av laks, sjøørret og sjørøye. Mange hobbyfiskere er ikke kjent med denne bestemmelsen, mens andre bevisst bryter den for å fange de attraktive laksefiskene. Etter at fiske med drivgarn etter laks ble forbudt, har et relativt effektivt oppsyn i stor grad sørget for å stanse ulovlig drivgarnsfiske.

I en del områder forekommer det også en del brudd på fiskereglene. At fiskere ikke overholder minstemålsbestemmelsene, fisker med flere agn eller kroker enn det som er lovlig, eller tar flere fisk enn det kvotebestemmelser tillater, forekommer nok en del steder. En god del fisker også uten fiskekort eller uten å ha løst fiskeavgiften for fiske etter anadrome laksefisk. Tilsvarende foregår det en del ulovlig fiske etter hummer, enten ved dykking, garnfiske eller ved ikke å overholde dybdereglene for krabbeteiner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.