Adolf von Harnack, tysk teolog. Professor i Leipzig 1876, i Giessen 1879, i Marburg 1886 og i Berlin 1888–1921. Fremragende kirke- og dogmehistoriker og en av sin samtids mest berømte lærde. Mottok i studietiden avgjørende inntrykk av Albrecht Ritschl, og ble regnet til dennes «skole». Han utgav bl.a. Geschichte der altchristlichen Literatur bis Eusebius (3 bd., 1893–1904), Die Mission und Ausbreitung des Christentums in den ersten drei Jahrhunderten (1902, flere utg.). Grunnleggende er hans hovedverk Lehrbuch der Dogmengeschichte (3 bd., 1886–89, flere utg.), som fremhever kristendommens tilpasning til den hellenske kultur og skildrer den dogmehistoriske utvikling til og med reformasjonen. Ifølge Harnack er det kristne dogme et produkt av hellensk ånd.

I videre kretser ble Harnack kjent for to programskrifter, Das apostolische Glaubensbekenntnis (1892), hvor han bl.a. hevder at jomfrufødselen er fremmed for den opprinnelige kristendom, og Das Wesen des Christentums (1900), hvor flere kristne trosledd, bl.a. den objektive forsoning og Jesu legemlige oppstandelse, sees som urene tilskudd til det opprinnelige evangelium. Harnack så det som teologiens oppgave å befri kristendommen fra den dogmatiske overbygning. Dette skriftet vakte enorm oppsikt og fremkalte mange motskrifter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.