legitimasjon

Legitimasjon, oftest betegnelse på dokument som skal vise at en person er den vedkommende utgir seg for, f.eks. pass, bankkort m.m. Personen kan legitimereseg ved å fremvise slike dokumenter.

I juridisk språkbrukforekommer ordet legitimasjon i forskjellige sammenhenger. I familieretten talte man tidligere (før barneloven av 8. april 1981) om legitimasjon ved etterfølgende ekteskap, det vil si at et barn ble ansett som født i ekteskap hvis dets foreldre giftet seg etter at barnet var født. I statsretten og folkeretten foreligger legitimasjon når det gjelder det formelt kompetente statsorgans evne til å binde staten ved avtaler og traktater.

Ofte vil en person som i god tro erverver en ting eller rettighet av en annen, få rett til den hvis avhenderen (selgeren) er legitimert, dvs. utad fremtrer som rettighetshaver, selv om han ikke har rett til å råde over tingen eller rettigheten. Ved omsetningsgjeldsbrev gjelder slike legitimasjonsregler, jfr. lov om gjeldsbrev av 27. feb. 1939. Videre har den som har grunnbokshjemmel til fast eiendom som hovedregel legitimasjon til å disponere over eiendommen slik at en mottaker som er i god tro, vinner rett til den, jf. tinglysingsloven av 7. juni 1935 § 27. Ved lov av 2. juni 1978 er det også for løsøre gitt regler om godtroerverv. Etter § 1 gjelder det at hvis en løsøreting blir solgt av den som sitter med tingen og mottakeren får den overlevert til seg i god tro, får mottakeren rett etter avtalen selv om avhenderen manglet rett til å råde over tingen. Dette gjelder dog ikke hvis tingen er stjålet fra eieren eller hvis det dreier seg om antikviteter eller kunstverk som er i offentlig eie eller tilhører en privat samling som er åpen for allmennheten.

• Godtroervervsloven (Lovdata)
• Tinglysingsloven (Lovdata)
• Gjeldsbrevloven (Lovdata)