god tro

God tro, ablativ bona fide, i juridisk språkbruk det forhold at en person pga. villfarelse eller uvitenhet er ukjent med faktiske eller rettslige omstendigheter som danner grunnlaget for en bestemt rettstilstand. God tro er ofte tillagt betydning av rettsordenen, men det kreves oftest at god tro skal være aktsom, man må ikke kunne bebreide vedkommende at han var i villfarelse.

I læren om de rettsstiftende kjensgjerninger spiller god tro en betydelig rolle, da god tro ofte settes som betingelse for et rettservervs gyldighet, se godtroerverv.

God tro har størst betydning i strafferetten, da det er en alminnelig betingelse for straff at vedkommende ikke var i uvitenhet om faktiske omstendigheter ved handlingen som betinger straffbarheten; den som feilaktig tror at en ting er hans, kan ikke straffes for tyveri. Derimot unngår man normalt ikke straff av den grunn at man ikke kjente til at vedkommende handling var belagt med straff (se rettsvillfarelse).