løpesnok

Totallengden varierer fra 50 til 150 centimeter med rekord på 185 centimeter. Gjenomsnittsvekten er cirka 560 gram. Arten viser stor variasjon innenfor utbredelsesområdet, og det er beskrevet elleve underarter. Hodet er smalt, men likevel bredere enn halsen. Skjellene er glatte og skinnende. Rygg og kroppssider er som regel ensfarget, men fargen kan enten være svart, blå, grønn eller brun. Underartene har fått engelske navn etter bunnfargen, for eksempel black racer og blue racer. Buksiden er lysere: Gulhvit eller gulbrun. Unge eksemplarer har runde flekker på ryggen, men disse blir mer utydelige etter hvert som slangen vokser til.

Arten er utbredt i Nord- og Mellom-Amerika. Den finnes fra sørlige deler av Canada og gjennom det meste av USA, der den er vanlig. Sørover i Mexico, opptrer den mer spredt og mindre vanlig. De sørligste forekomstene har vi i Guatemala og Belize. Den er introdusert på Bahamas.

Løpesnoken er allsidig i valg av leveområder. Den foretrekker vanligvis tørre, solrike arealer med mange skjulesteder. Ofte kan den påtreffes i kanthabitater mellom åpent lende (gressmark, prærie eller halvørken) og buskmark eller glissen skog. Man kan også finne den i raviner, langs bekker og i sumper. Den er vanlig i landskap påvirket av mennesket og finnes ofte i tilknytning til dyrket mark, søppelhauger og vegkanter. I Florida er den for eksempel den vanligste slange i forstedene. Den finnes fra havnivå til 2550 meter over havet.

Arten regnes ikke som truet av utryddelse. Den har stor toleranse for endringer i habitatet, og bestanden synes å være relativt stabil. Over historisk tid har den nok imidlertid gått noe tilbake på grunn av intensivering av jordbruket og urbanisering. Sprøytemidler kan virke negativt på noen bestander, enten gjennom direkte virkning på artens overlevelse og reproduksjon, eller indirekte via effekter på dens byttedyr.

Løpesnoken er en svært aktiv og rask slange, derav det nordamerikanske navnet racer. Den kan forflytte seg med en fart på cirka 6,5 kilometer i timen. Helst treffer man den på dagtid. Om natten og i kjølig vær holder den seg skjult i hulrom under bakken, for eksempel i ganger utgravd av gnagere eller i bergsprekker. Når den beveger seg gjennom områder med høyt gress, hever den ofte hodet over gresstoppene for å få bedre oversikt. Den tilbringer det meste av tiden på bakken, men den er god til å klatre og kan til og med sove på en grein. Hvis den føler seg truet, prøver den å flykte unna, gjerne opp i et tre. Dersom fluktruten er avskåret, kan den bli temmelig aggressiv og bite kraftig fra seg. I tillegg kan den vibrere halen på samme måte som klapperslangene, og den kan utskille et illeluktende sekret fra kloakkåpningen. I årets kaldeste måneder hibernerer den, gjerne flere individer samlet. Hibernering under vann skal til og med være beskrevet.

Løpesnoken lever av smågnagere, amfibier, øgler og andre slanger. Den kveiler seg rundt byttet, men kveler det ikke. Mindre byttedyr slukes levende. Noen ganger klatrer den også opp i trær og forsyner seg med fugleegg og unger. Yngre individer spiser dessuten en del invertebrater, som sirisser, sikader og sommerfugllarver.

Paringen skjer fra april til begynnelsen av juni. Omlag én måned senere legger hunnen 3 til 36 egg i underjordiske hulrom, under steiner, i råtne stubber eller hauger med sagflis. Etter egglegging kan hunnen holde seg flere dager på eggleggingsstedet. Eggene er 2,5 til 3,9 centimeter lange og dekket av saltlignende, harde korn. Ungene klekkes i august eller begynnelsen av september. En gang i blant kan flere hunner legge egg i samme reir. Det er således funnet reir med nesten 300 egg av denne og flere andre slangearter sammen. Hannen blir kjønnsmoden etter 1 til 2 år, hunnen ett år senere.

Løpesnoken er ikke giftig og regnes som ufarlig for mennesker. Hvis den blir provosert, kan den imidlertid bli temmelig aggressiv, og den kan da bite et menneske til blods.

• slanger
• snoker