kunstnerisk utviklingsarbeid – Store norske leksikon

Kunstnerisk utviklingsarbeid er en type forskning hvor sluttproduktet er et kunstnerisk arbeid. Dette sluttproduktet skal være offentlig tilgjengelig, for eksempel som en utstilling, konsert eller forestilling. Refleksjon rundt utviklingen og presentasjonen av kunstproduktet er en sentral del av forskningsarbeidet. Denne refleksjonen kan ha ulike former, men skal være relevant for kunnskapsutviklingen innen fagfeltet.

Faktaboks

Etymologi: tilrettelegging av engelsk artistic research

Kunstnerisk utviklingsarbeid utføres på universiteter og høgskoler med kunstfaglige utdanninger som musikkonservatorier, kunstakademier, teaterhøgskoler, og lignende.

Kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge

Universitets- og høyskoleloven innførte begrepet kunstnerisk utviklingsarbeid i 1995, og sidestiller dette med forskning. Kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsbeskrivelsene til kunstfaglig personell ansatt ved alle universiteter og høgskoler med kunstfaglige utdanninger i Norge.

I forkant av etableringen av en egen Ph.d.-grad i kunstnerisk utviklingsarbeid i 2018, var det etablert et eget treårig nasjonalt stipendiatprogram. Dette programmet var et samarbeid mellom de høyere kunstutdaningsinstitusjonene (særlig Norges musikkhøgskole, samt Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Kunsthøgskolen i Oslo) og universiteter med skapende eller utøvende kunstutdanninger.

Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, forkortet PKU, besto av to deler: stipendiatprogrammet og prosjektprogrammet. I 2003 ble det nasjonale «Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid» igangsatt, ledet av et programstyre oppnevnt av Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD). Prosjektprogrammet ble startet i 2010 og deler ut midler til kunstnerisk utviklingsarbeid som utføres av ansatte ved høyere kunstutdanningsinstitusjoner.

Fra 1. januar 2018 er PKU organisert i et felles organ sammen med Senter for internasjonalisering av høyere utdanning og Norgesuniversitetet. Den nye organisasjonen heter Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning, forkortet Diku. Direktoratet er eid av Kunnskapsdepartementet og arbeider i tillegg for Utenriksdepartementet, Europakommisjonen og Nordisk ministerråd.

Bakgrunn

I kjølvannet av Bolognaprosessen ble det fra begynnelsen av 2000-tallet gjort en rekke fusjoner mellom kunstutdanningsinstitusjoner og universiteter. De statlige og interne belønningssystemene for vitenskapelig produksjon som kunstfagene da ble møtt med, skapte debatt om målekriterier for ressursfordeling og om forsknings- og kunnskapsbegrepet både innen kunstutdanningene og universitetene.

Det teoretiske grunnlaget for kunstnerisk utviklingsarbeid lener seg blant annet på den nederlandske musikkteoretikeren Henk Borgdorff som i 2004 presenterte en distinksjon mellom tre typer forskning relatert til kunst:

Forskning på kunsten. Dette er forskning som har kunstnerisk praksis som sitt forskningsobjekt. Grunntanken her er at kunstverket ikke blir påvirket av forskerens undersøkelser.
Forskning forkunsten. Dette er en form for anvendt forskning. Forskeren/kunstneren presenterer hjelpemidler og materialkunnskap som trengs i den kreative prosessen eller i kunstproduktet.
Forskning i kunsten. Dette er forskning tar som utgangspunkt at det ikke er noe skille mellom objektet og subjektet, mellom forskeren og kunstneren. Forskningen forskning forsøker å avdekke og artikulere noe av den kroppsbaserte (tause) kunnskapen som er i virksomhet i den kreative prosessen og i kunstproduktet.

Det er forskning i kunsten som er kjernen i kunstnerisk utviklingsarbeid.

Begrepets nedslagsfelt

I internasjonale fora har betegnelsen artistic research etablert seg som en overordnet betegnelse. På engelsk er det en viss overlapp med andre termer som har beslektede forskningsområder og metoder: art-based research, practice-led research og practice as research som alle er i bruk i tillegg til artistic research. På norsk er det betegnelsen kunstnerisk utviklingsarbeid som brukes både i loven om høyere utdanning og i det nasjonale stipendiatprogrammet (nå doktorgradsprogrammet) innen kunstnerisk utviklingsarbeid.

I diskusjonen om integreringen av dette virksomhetsområdet var også betegnelsen «kunstnerisk forskning» brukt, ikke minst fordi forskningsbegrepet ville knytte denne type virksomhet nærmere universitetenes øvrige fakulteter og åpne for eksterne finansieringskilder som Norges forskningsråd.

Med egen ph.d.-forskrift for kunstnerisk utviklingsarbeid fra 2018 markeres at denne doktorgraden skal metodisk baseres på kunstneriske prosesser.

Kritikk

Utviklingen er dog ikke kommet så langt at det er relevant å kalle artistic research og kunstnerisk utviklingsarbeid for en ny metodologi på linje med tradisjonelle vitenskapelige metoder, eksempelvis hypotetisk-deduktiv metode, hermeneutikk, og fenomenologi. Det var også motstand mot å regne kunstnerisk utviklingsarbeid som forskning, særlig fra naturvitenskapene, noe mindre fra sosialvitenskapene og ganske ubetydelig fra humaniora som selv ikke alltid blir akseptert som forskningsbasert vitenskap.

I en del miljøer har det derfor vært mye skepsis til å beskrive kunstnerisk utviklingsarbeid som et nytt paradigme i vitenskapen. Det er særlig to momenter som trekkes frem:

Kunstnerisk utviklingsarbeid blir utført innenfor den enkelte utøvers/kunstners individuelle perspektiv og kunnskapshorisont, og er ikke regulert av noen metode eller metodologi. De tradisjonelle vitenskapsmetodologiene har alle et søkelys på forskningsobjektet, og de forsøker å avgrense eller regulere innflytelsen fra forskerens individuelle særegenheter. Det er derfor disse metodologiene er så effektive i å utvikle en forståelse for stil og sjanger knyttet til fremføringspraksis. Kunstnerisk utviklingsarbeid derimot studerer det unike uttrykket.
Å innta utøverens perspektiv vil medføre at ferdigheter, vaner og kroppsbasert kunnskap må anerkjennes som like betydningsfulle innsikter som skriftlige argumenter og kontekstuelle observasjoner. En utøvers samlede kunnskaper vil påvirke så vel materialvalg som opplevelsesmessige karakteristika i et kunstnerisk utviklingsprosjekt. Det er grunnen til at kunstnerisk utviklingsarbeid kan være grunnleggende for utviklingen av en kunstners identitet. Kunstnerisk utviklingsarbeid utvikler det individuelle uttrykket.

Samlet vil disse to forholdene indikere at kunstnerisk utviklingsarbeid vanskelig kan oppfattes som et nytt paradigme, et nytt helhetssyn, til det er resultatene rettet inn mot det unike og individuelle. Det som likevel gjør KU til en virksomhet på linje med forskning i universitets- og høyskoleloven er kombinasjonen av forskerrollen, utøverrollen og kunstnerisk uttrykk i én persons virksomhet. Det gjør at kunstnerisk utviklingsarbeid og alle dets avskygninger frembringer ny viten basert kunstnerens utforskning av de delene av sin kunnskap som er avgjørende for den kreative prosessen.

Utfordringer

Utfordringene innen kunstnerisk utviklingsarbeid er som i all annen forskning gjerne tredelt: ontologisk (hva er forskningsobjektet), epistemologisk (hva slags kunnskap skapes) og metodologisk (hvilken metode må brukes for å øke kunnskapen om fenomenet/objektet). Kulturstudier kan vise mange relasjoner og betingelser innen sosiale kontekster, og slik kunnskap er relevant for en utøver i planleggingen av en opptreden og for en kunstner i presentasjonen av et verk.

For de utøvende kunstnere er det særlig den spesifikke utøverkunnskapen som trengs når du står på scenen som kunstnerisk utviklingsarbeid gir en mulighet for å undersøke nærmere. I en slik situasjon vil den kommunikative dimensjonen, det å forstå hvordan og på hvilket grunnlag kunstneriske uttrykk kan formidles, bli viktig. Det som da er avgjørende er hvordan kunstneren opptrer i selve fremføringen og hvordan de kunstneriske uttrykkskvalitetene i verket kommuniserer med sitt publikum.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Diku: Program for kunstnerisk utviklingsarbeid

Litteratur

Borgdorff, Henk, 2012. The Conflict of the Faculties: Perspectives on Artistic Research and Academia. Leiden University Press. Les boken.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Forskningsmetode

Sigmund Grønmo

Professor emeritus, Universitetet i Bergen