Hebr. hazzan, er betegnelsen på forsangeren som leder den jødiske synagogegudstjenesten på sabbaten og ved de store høytidene. Hans (eller hennes) sang og resitasjon støttes av koret der et slikt finnes. 

Store menigheter ansetter ofte en fullt utdannet og ordinert kantor, som også kan foreta vielser og andre religiøse handlinger, besøke syke etc. Kantoren har da oftest gjennomgått en omfattende musikkutdannelse, og har også grundig kjennskap til de jødiske hellige skriftene (Toraen), loven (halakha) og tradisjonen. I svært store menigheter kan stillingen være delt mellom en kantor og en overkantor. 

Innenfor enkelte menigheter har man innskrenket kantorens rolle, i andre har kantoren også fått tilleggsoppgaver, som undervisning av barn og unge. I små menigheter, som ikke har anledning til å ansette en kantor, blir gudstjenestene ledet av menighetens egne medlemmer eller av rabbineren

Helt frem til vår tid kunne bare menn ha rollen som kantor, og slik er det fremdeles i ortodokse menigheter. Innenfor de ikke-ortodokse retningene som reformjødedom og konservativ jødedom både utdanner og ansetter man i dag også kvinnelige kantorer. 

Tradisjonen går tilbake til tiden etter tempelets fall i år 70 evt., og er en videreføring av tempelets musikalske tradisjon. Den tidligste henvisningen til en spesiell leder av gudstjenesten finnes i Talmud Yerushalmi (landet Israels Talmud), som bruker betegnelsen Sheliah Tzibbur (fellesskapets representant). Men det var først på 500-tallet, da man begynte å inkludere religiøs poesi (piyutim), i gudstjenesten, at ble det behov for en person med musikalske evner. Betegnelsen kantor stammer fra 1800-tallets Tyskland, da forsangeren fikk større betydning, og det ble krevet større musikalske kunnskaper. Etter hvert ble det opprettet egne skoler for utdannelse av jødiske kantorer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.