kampluftvern

Forsvarets nye kampluftvern består av en kombinasjon av hjulbaserte og beltegående plattformer. Det inngår to systemer i det norsk kampluftvernet: Short Range Air Defence (SHORAD) er et system med kort rekkevidde, med kortholdsmissilet IRIS–T, oppsatt på panservogner (ADSV G5). High Mobility Launcher er et system med lengre rekkevidde, med AMRAAM-missiler fra NASAMS-plattformen, oppsatt på hjulgående feltvogner (HMMWV). I tillegg inngår artillerilokaliseringsradarer (GM200 MM/C).

Hæren har tidligere hatt mer statisk luftvern, som ikke i tilstrekkelig grad har vært i stand til å følge, og dermed beskytte, manøveravdelingene. Det norske landmilitære konseptet er basert på manøverkrigføring med høy mobilitet og ildkraft, og trenger eget, mobilt luftvern i tillegg til den beskyttelse Luftforsvaret kan gi. Kampluftvernet inngår i artilleriet som en del av Hærens samvirkesystem, og skal også samvirke med allierte systemer og avdelinger.

Hovedforskjellen mellom det gamle og nye luftvernet til Hæren er mobilitet: Evnen til rask forflytning, sammen med de avdelinger kampluftvernet er til for å beskytte. Det er derfor ikke stasjonært, men følger avdelingene på egne vogner.

Disse kjøretøyoppsatte systemene suppleres av bærtbar luftvern, såkalte Manpads (Man-portable air-defence systems).

Hæren har tidligere dels hatt eget luftvern, dels blitt støttet av Luftforsvaret. Forsvarets gamle Luftvernartilleriet (LVA) ble i 1946 skilt ut fra Hæren, og inngikk da i Luftforsvaret, for i perioden 1953–1959 igjen å tilhøre Hæren, før det gikk tilbake til Luftforsvaret.

Hæren hadde selv en luftvernbataljon, som inntil 2004 inngikk i 6. divisjon, men denne kapasiteten ble nedlagt i 2004. Bataljonen opererte et system kalt Norwegian Advanced Low Level Air Defence System (NALLADS), med rakettartilleriet Robot 70 og Giraffe radarer.

• luftvern
• Luftvernartilleriet
• Artilleribataljonen