pickup – Store norske leksikon

Magnetodynamisk pickup

Av Tore Simonsen.

Lisens: CC BY SA 3.0

Pickup er en elektromekanisk omformer for avspilling av grammofonplater.

Faktaboks

Uttale: pˈikʌp
Etymologi: engelsk ‘plukke opp, samle opp’
Også kjent som: pickupelement, phono cartridge

I en pickup følger en nålespiss variasjonene i grammofonplaterillene, og denne bevegelsen omformes til svake elektriske vekselspenninger som i sin tur forsterkes og tilføres høyttalerne. Selve nålespissen er laget av syntetisk diamant eller safir, og har en kjegleformet (konisk) utforming. Den vanligste formen er en sirkulær kjegle, da er selve spissen (som følger rillene) formet som en del av en kule, men den kan også være en elliptisk kjegle hvor spissen danner en del av en ellipsoide med den lengste aksen på tvers av rillens bevegelsesretning. Fordelen med en elliptisk nålespiss er at den bedre kan følge de høyeste frekvensene (de raskeste bevegelsene) i rilleveggene.

Dimensjonene på nålespissen må tilpasses grammofonplatens rilledimensjoner. For dagens stereo LP-plater er vanlig nålespissradius for sirkulære koniske nåler mellom 15 og 17 μm (cirka 0,6 mil); elliptiske nåler beholder dette målet for den største radien mens den minste kan være cirka 8 µm (0,3 mil). Det eksisterer en rekke varianter av elliptiske nålespissdimensjoner som alle prøver å kombinere en optimal avtasting av rilleveggene med et minimum av slitasje. De tidligste mono LP-platene krevde en nålespissradius på 25 µm (1 mil). For skjellakkplater er nålespissradien normalt cirka 65 µm (2,5 mil), for de tidligste opptil 100 µm (4 mil).

Virkemåte

Dagens pickuper er normalt elektromagnetiske (magnetodynamiske), det vil si basert på vekselvirkningen mellom magneter og spoler, hvor én av komponentene sitter på nålearmen og følger dennes bevegelser. Pickuper med bevegelig magnet (moving magnet, MM) er langt de vanligste og mest robuste. Pickuper med bevegelig(e) spole(r) (moving coil, MC) er mer kompliserte og oftest dyrere i produksjon, men antas gjerne å ha en høyere kvalitet. Dette er imidlertid en regel med mange unntak og mange subjektive oppfatninger. MC-pickuper har normalt lavere bevegelig masse enn MM-pickuper, noe som skulle tilsi at nålespissen fulgte rillebevegelsene bedre. På den annen side er utgangsspenningen fra en MC-pickup gjerne lavere (i størrelsesorden 1 mV) enn fra en MM-pickup (3–6 mV) og krever derfor ofte et ekstra forsterkertrinn. En av fordelene med en MM-pickup er at selve nålearmen inkl. magnet kan gjøres utskiftbar og dermed kan byttes ut ved slitasje eller skade. Et normalt nåletrykk for en MM- eller MC-pickup ligger på 10–30 mN (cirka 1–3 gram i dagligtale).

Et alternativ til de elektromekaniske pickupene er de piezoelektriske, de er billigere å produsere og ofte av dårligere kvalitet, men leverer en høyere spenning og klarer seg derfor med enklere forsterkere. En elektromekanisk pickup krever et ekstra forsterkertrinn samtidig som signalet må frekvenskorrigeres (RIAA-korreksjon).

Historikk

De første elektromagnetiske pickupene ble introdusert i 1925 som en avløser for de tidligere akustiske grammofonene. Selv om den prinsipielle virkemåten for disse var ny var imidlertid selve avtastingen av rillene den samme som før: med en stift av stål som under avspilling ble slipt ned til rilledimensjonen, og som måtte skiftes etter hver plateside. Slike pickuper kunne ha et nåletrykk på flere hundre gram.

Dagens pickupkonstruksjoner var et resultat av LP-platen som ble introdusert i 1948; disse krevde et langt lavere nåletrykk. En stereo-pickup har to atskilte systemer som påvirkes av nålearmen slik at bølgene i rillens to sideflater registreres av hvert sitt system.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Lydteknologi

Tore Simonsen

Professor emeritus, Norges musikkhøgskole