High Fidelity

Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

High Fidelity, oftest forkortet Hi-Fi, er en betegnelse på høykvalitets lydgjengivelse. Opprinnelig ble begrepet brukt uformelt av lydbransjen for å markedsføre etterkrigstidens nye teknologier i form av LP-plater, FM-radio, forbedrede høyttalerkonstruksjoner og så videre. Fra midten av 1950-tallet ble det også brukt til å bety selve det avspillingsutstyret man benyttet («Hi-Fi-anlegg») — et begrep som rundt ti år senere ble avløst av det tilsvarende «stereoanlegg». I dette tiåret fikk begrepet også en kulturell betydning: et fellesskap med utgangspunkt i en interesse for kvalitetsmusikk, lydteknologi og elektronikk, ofte med stor kompetanse og vilje til økonomisk investering.

Faktaboks

uttale:
hai fidˈeləti
etymologi:
engelsk ‘høy nøyaktighet’

Som markedsføringsbegrep ble High Fidelity raskt misbrukt, og i 1966 ble det etablert en minstestandard for komponenter i et lydanlegg som skulle kunne betegnes som Hi-Fi (DIN (Deutsche Institut für Normung e.V.) 45 500). I denne stilles det krav til overførbart frekvensområde, støy, forvrengning og så videre. Som standard er denne stort sett i dag irrelevant; de fleste av dagens lydkomponenter av midlere eller bedre kvalitet ligger langt over denne normen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg