Ising, dannelse av is på en gjenstand, bakken el.l. ved at vanndråper eller våt snø fryser fast, eller ved at vanndamp sublimerer. Det skilles mellom ising ved:

  • skydråper
  • nedbør
  • sjøsprøyt

Ising skaper betydelige problemer i forskjellige forbindelser i land som Norge.

Ising ved skydråper (skyis, tåkerim) forekommer når underkjølte skydråper treffer et objekt.

Isveksten er bestemt av tilført vannmengde per tidsenhet per eksponert flate, og øker derfor med luftens vanninnhold og hastighet. Da små dråper lettere følger luftstrømningen rundt objektene enn større, øker ismengden også med dråpestørrelsen. Videre avhenger ismengden av egenskaper ved objektet selv, idet slanke objekter, hjørner og utstikninger lettere kommer i kontakt med dråpene enn større flater, og får dermed større istykkelse.

Isingsfaren er størst ved sterk vind, i skyluft med mye underkjølt vann (typisk ved temperatur mellom 0 og −10 °C), og på steder som er utsatt for skytåke (fjelltopper).

Dersom frysehastigheten er større enn vannavsetningen, fryser skydråpene til en fane mot vindretningen. Isen får en melkehvit struktur med typisk tetthet på 600–700 kg/m3.

Isen på luftledninger får gjerne et sirkulært snitt fordi ledningen roterer når profilet blir ujevnt. Dersom vannavsetningen er større enn frysehastigheten, vil dråpene bevege seg med vinden og fryse langs sidene på objektet. Dette er f.eks. ofte tilfellet på flyvinger som treffes av svært mye vann per tidsenhet. Slik is blir ekstra hard, med tetthet opp mot 900 kg/m3.

Nedbøris (frossen våtsnø, underkjølt regn, rim, frossen dugg, glattis) dannes ved at våt snø like over 0 °C klebes til kaldt underlag og fryser, eller ved at regndråper faller gjennom et kaldt lag nær bakken. I tillegg kommer is som dannes ved at vanndamp avsettes på kalde flater (rim) eller fryser etter at dugg er dannet. Rimingen kan gi synlig inntrykk av mye is, men tettheten er lav og de avsatte ismengder små.

Ising ved sjøsprøyt forekommer når sterk vind bryter opp kaldt sjøvann til sjøsprøyt som fryser på kalde objekter når lufttemperaturen er under frysepunktet.

Dette forekommer særlig nær is eller ved kystområder i polare strøk, og kan være meget plagsomt langs kysten av Nord-Norge, der stiv og sterk kuling fra land og temperatur på fra −10 til −20° C tidvis forekommer. Fenomenet er også kjent på Skagerrakkysten.

I Norge gir skyisen de største ismengdene, mens frossen våtsnø har størst betydning for dimensjonering i lavere strøk. Underkjølt regn kan lett gi trafikkaos ved glatte veier og tilisede bilvinduer.

Tradisjonelt har de mest alvorlige konsekvenser av ising vært i forbindelse med flyging. Ising på fly fører til økt luftmotstand og til at vingenes strømlinjeprofil endres slik at løfteevnen reduseres. Ising på haleflate og ror kan gjøre det vanskelig å holde flyet under kontroll, ising på propellene reduserer deres effekt, ising i jetmotorenes luftinntak kan tette dem til.

Sky- og nedbørisingen på dagens fly, unntatt helikopter og småfly, er redusert fordi flyene vesentlig går over skyene. Stor fart gjør at temperaturen på overflaten er forhøyet ved friksjon, og isingen motvirkes i temperaturområdet der risikoen ellers er størst. Moderne fly har anordninger på vinger, luftinntak, propeller, vinduer m.m. hvor elektriske varmeelementer eller tilførsel av varmluft hindrer ising. På enkelte eldre flytyper blir isdannelse fjernet mekanisk ved at gummikanaler i vingenes forkant pumpes opp med luft, slik at isen sprekker og blåses bort.

Rimavsetning på oversiden av parkerte fly er særlig farlig fordi lufthastigheten på oversiden av vingen da reduseres og flyet mister løfteevne. Dette har ført til flere flyhavarier. Avising av fly på bakken skjer før avgang ved at kjemiske midler, i første rekke glykolholdige væsker, sprayes på vinge- og rorflater. Dette representerer et betydelig forurensningsproblem på flyplassene.

Avsatt is på landkonstruksjoner kan bli betydelig på utsatte steder. Mange strømutfall skyldes at kraftledninger blir overbelastet med is og havarerer. Den kanskje mest kjente isavsetningen i Norge var på kraftledningen opp til Lønahorgi (1412 m o.h.) ved Voss. Fjelltoppen er fritt eksponert for fuktig skyluft fra vest, og i 1961 ble det på ledningen målt 1,4 m tykk is med en vekt på 305 kg per løpende meter.

Master og antenner som er plassert på eksponerte steder eller er svært høye, er også utsatt. For eksempel falt en 70 m høy antenne ned fra TV-masten ved Sunne i Sverige i 1979 fordi ising i masten økte vindfanget og masten ble overbelastet ved påfølgende sterk vind. Is i høye master o.l. utgjør en risiko for omgivelsene, da det har lett for å brekke av og falle ned ved mildere vær og vind.

Ising fra sjøsprøyt på overbygninger kan føre til kantring og totalforlis av mindre fartøyer, f.eks. trålere.

I Norge er det i stor grad tatt hensyn til både istyngder og kombinasjonen av is og sterk vind ved dimensjonering av master og tårn, ledninger og installasjoner som befinner seg i isingsutsatte områder.

Det er i de senere år lagt ned et stort arbeid nasjonalt og internasjonalt i regi av ISO for å utarbeide normer for dimensjonering. Det legges vekt på å kartlegge områder ut fra isingsrisiko, samt å standardisere målemetoder. Det utprøves modeller som beregner ising på grunnlag av matematisk beskrivelse av de fysiske prosesser når man kjenner vindhastighet, temperatur, vanninnhold og dråpestørrelse; det gjenstår en del forskning før de er praktisk brukbare.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.