Homo religiosus er et begrep som på 1900-tallet hadde stor utbredelse i religionshistorisk sammenheng, men med ulikt betydningsinnhold. Termen betyr det religiøse menneske. Det fantes allerede i antikken, hos Cicero (106 fvt.– 43 fvt.).
homo religiosus
Homo religiosus i religionsfenomenologien
På 1900-tallet vokste religionsfenomenologien frem som det rådende paradigme i religionsvitenskapen. Et sentralt kjennetegn ved fenomenologien var at man innordnet religionshistoriske fenomener i generelle kategorier. Homo religiosus er et eksempel på en slik kategori, som ble brukt av flere fremstående religionsfenomenologer.
Max Scheler (1874–1928) brukte termen i en tradisjonell kristen betydning, det vil si for å betegne en spesiell type personlighet som i særlig grad lever i et intenst gudsforhold. Joachim Wach (1898–1955) brukte ordet på lignende måte, men la mer vekt på den sosiale konteksten som frembrakte religiøse ledere enn på deres enestående personlighet.
Gerardus van der Leeuw (1890–1950) brukte begrepet homo religiosus for å antyde at alle mennesker, også det moderne, har iboende evne til religiøs opplevelse. Mircea Eliade (1907–1986) brukte begrepet for å beskrive det førmoderne (arkaiske) menneske. Eliade mente at det for homo religiosus er, i motsetning til det moderne menneske, myter og symboler fylt av innhold som alene gir tilværelsen mening.
Kritikk av fenomenologien
Religionsfenomenologien og ideen om homo religiosus er blitt mye kritisert i den moderne religionsvitenskapen. Blant annet regnes begrepet for å være essensialistisk og redusere mangfoldige religiøse uttrykk til én kategori. Eliades fremstilling av det arkaiske homo religiosus er blitt kritisert for å være normativ og forherlige en tenkt «gullalder» i menneskets utvikling.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.