Gravitropisme, bevegelser hos plantene fremkalt av tyngdekraften. De ytrer seg ved at plantens forskjellige deler inntar bestemte stillinger i forhold til tyngdekraftens retning. Hovedroten vil vokse loddrett nedover, positiv gravitropisme, mens stengelen vil vokse loddrett oppover, negativ gravitropisme. Siderøtter og sideskudd av første orden vil stille seg skrått i forhold til hovedaksen, plagiogravitropisme, mens grener av høyere orden er ufølsomme overfor tyngdekraften, agravitropisme.

Resultatene av voksemåten er av betydning for plantene, fordi rotsystemet gjennomtrenger et større volum av jorden, og plantenes evne til å oppta vann og salter øker. På samme måte vil gravitropisme hos det overjordiske skuddsystem resultere i at bladene kommer i en gunstigere stilling i forhold til lyset; her spiller også fototropiske bevegelser en rolle (se fototropisme). Det finnes også unntak fra vanlig voksemåte. Rotstokker og utløpere er diagravitropiske, dvs. at de vokser vannrett. Gravitropisk reaksjon hos en plantedel kan i visse tilfeller endre seg i løpet av plantens utvikling. Blomsterstilken hos valmue er f.eks. positiv gravitropisk på knoppstadiet, mens den på blomstrings- og fruktstadiet er negativ gravitropisk. Bringes plantedeler kunstig ut av sin naturlige stilling, vil de krumme seg slik at de etter hvert inntar opprinnelig stilling (se figuren). Det er bare de voksende områder (strekningssoner) i et planteorgan som kan foreta slike gravitropiske krumninger. Veksten er da hurtigere på organets ene side enn på den motsatte, slik at det oppstår en vekstbevegelse.

En stengel som legges horisontalt, vil etter kort tid bøye seg oppover slik at den får en vertikal stilling. Det har vist seg at plantehormonet auxin spiller en viktig rolle i denne prosessen. Auxin transporteres fra de øvre, yngste delene av skuddet mot roten. I stengelens strekningssone vil auxin på en ennå uklar måte fordele seg med større konsentrasjon på stengelens underside enn oversiden. Da auxin stimulerer cellestrekningen hos stengler, vil den derfor vokse mest på undersiden og derved bøye seg oppover.

Bedre undersøkt er forholdene i røtter. Aller ytterst i en rotspiss ligger rothetten. En del av cellene i denne inneholder statolitter, legemer med stivelseskorn. Pga. sin tyngde forskyver statolittene seg i et gravitasjonsfelt, dvs. at tyngdekraften beveger dem mot den celleveggen som i den horisontalt liggende roten er blitt cellens underside. Under denne bevegelsen støter statolittene mot cellens membraner (plasmalemma og endoplasmatisk retikulum). Dette ser ut til å utløse en tverrtransport av auxin fra den øvre delen av rothetten til strekningssonen (2–3 mm fra rotspissen). Den høyere auxinkonsentrasjonen er nå overoptimal for vekst hos røtter, slik at rotveksten på undersiden blir mindre enn på oversiden. Roten bøyer seg derfor nedover.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.