Fuglemerking, merking av fugler ved hjelp av bl.a. fotringer. Merking (ringmerking) med fotringer av metall med innstemplet returadresse og et løpenummer ble offisielt startet av dansken H. C. Mortensen i 1899. Ved hjelp av merking får man rede på fuglenes vandringer (trekk), dødsårsaker, alder m.m. Man regner med at de som finner merkede fugler (døde), vil sende ringen til den oppgitte adressen med beskjed om tidspunkt og sted for funnet. Koordinering av ringmerkingsvirksomheten i Norge er tillagt Stavanger museum, og ringmerking kan kun drives av personer med særskilt lisens.

I mindre målestokk har såkalt vingemerking blitt praktisert, spesielt på ande-og hønsefugler. Vingemerking er den vanligste merkemetoden for bl.a. pingviner. Et metallmerke blir festet ved basis av vingen.

Man benytter også fargemerking ved å sette en eller flere fargede plastringer i tillegg til den ordinære metallringen. Moderne fargeringer for store fugler har tall som kan avleses på avstand med kikkert, slik at man kan kjenne igjen enkeltindivider i felt. Også halsringer med farger og løpenummer brukes på enkelte større fugler som svaner og gjess. For kortere tid kan fugler utstyres med fargeflekk på fjærdrakten. På denne måten kan observatører, ofte ved hjelp av kikkert, få kjennskap til detaljer om fuglenes oppførsel.

Nyere former for individuell fuglemerking inkluderer implantering av en passiv transponder under huden som gjør at fuglen kan kjennes igjen av et datasystem når den passerer en sender/mottaker. Systemet tilsvarer det som brukes ved bomringstasjoner for biler. Dette har bl.a. vært benyttet for å kartlegge trafikken av pingviner til og fra hekkekolonien, der de registreres når de går gjennom en traktformet passasje. Fugler merkes også med små telemetrisendere for å kartlegge deres forflytninger, f.eks. under matsøk i hekketiden eller under trekket. Konvensjonell radiotelemetri har begrenset rekkevidde, mens satellittelemetri, der signalene fra senderen på fuglen oppfattes av en satellitt og sendes videre til en bakkestasjon, har global dekning. Nyere forsøk med satellittmerking av større fugler, slik som rovfugler, storker, gjess og albatrosser har gitt verdifull informasjon om deres vandringer.

Se også fuglestasjoner, fugletrekk og ringmerking.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.