fuglemerking

Ringmerking med fotringer av metall med innstemplet returadresse og et løpenummer ble offisielt startet av dansken H. C. Mortensen i 1899. Ved hjelp av merking får man rede på fuglenes vandringer (trekk), dødsårsaker, alder m.m. Man regner med at de som finner merkede fugler (døde), vil sende ringen til den oppgitte adressen med beskjed om tidspunkt og sted for funnet. Koordinering av ringmerkingsvirksomheten i Norge er tillagt Stavanger Museum, og ringmerking kan kun drives av personer med særskilt lisens. I Norge blir det hvert år ringmerket over 200.000 fugler, og metoden gir et viktig kunnskapsgrunnlag for forvaltning av biologisk mangfold.

I tillegg til ringmerking brukes også fargemerking ved å sette en eller flere fargede plastringer i tillegg til den ordinære metallringen. Dette er for å kunne kjenne igjen individene på avstand. Moderne fargeringer har en individuell kode av tall og/eller bokstaver som kan avleses på avstand med kamera eller kikkert. Slike fotringer brukes i dag for alt fra små spurvefugler og helt opp til vår tyngste fugl knoppsvanen. Også halsringer med farger og løpenummer brukes på enkelte større fugler som svaner og gjess.

Det finnes også midlertidige merkemetoder. For kortere tid kan fugler utstyres med fargeflekk på fjærdrakten. På denne måten kan observatører, ofte ved hjelp av kikkert, få kjennskap til detaljer om fuglenes oppførsel.

I mindre målestokk har såkalt vingemerking blitt praktisert, spesielt på andefugler og hønsefugler. Vingemerking er den vanligste merkemetoden for blant annet pingviner. Et metallmerke blir festet ved basis av vingen.

Nyere former for individuell fuglemerking inkluderer implantering av en passiv transponder under huden som gjør at fuglen kan kjennes igjen av et datasystem når den passerer en sender/mottaker. Systemet tilsvarer det som brukes ved bomringstasjoner for biler. Dette har blant annet vært benyttet for å kartlegge trafikken av pingviner til og fra hekkekolonien, der de registreres når de går gjennom en traktformet passasje.

Fugler merkes også med små telemetrisendere for å kartlegge deres forflytninger, for eksempel under matsøk i hekketiden eller under trekket. Konvensjonell radiotelemetri har begrenset rekkevidde, mens satellittelemetri, der signalene fra senderen på fuglen oppfattes av en satellitt og sendes videre til en bakkestasjon, har global dekning. I dag bruker slike GPS-loggere på mange fuglearter helt ned til trostestørrelse, og gir oss mulighet til å følge individene i sanntid.

• ringmerking
• lyslogger
• merking av dyr
• fuglestasjoner
• fugletrekk