fjærhalepungdyr

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Fjærhalepungdyr er en familie pungdyr i ordenen Diprotodontia. Det finnes kun tre arter i to slekter. Alle tre har lange haler med spesielt lange og stive hår langs kanten. Halen ligner en fjær, derav navnet. To av artene lever i Australia og har svevehud som de sprer ut for å sveve fra tre til tre. Den tredje arten lever på Ny-Guinea og mangler svevehud, men den hopper likevel mellom trærne.

Faktaboks

Også kjent som

familien Acrobatidae, også kalt flygepungmus

Beskrivelse

De to svevende artene i slekten Acrobates (pygmaeus og frontalis) er de minste pungdyr som har svevehud (patagium). Hudfliken strekker seg mellom kroppsside, albue og kne. Den når altså ikke helt ut på føttene, overflaten er derfor relativt liten. De to er veldig like i størrelse og utseende. Kroppslengden er 5–7 centimeter, halelengden 6–7,5 centimeter og vekten 8–12 gram. Den tredje arten, fjærhalepossumen Distoechurus pennatus, er litt større, med kroppslengde 9–10,5 centimeter, halelengde 11,5–14,5 centimeter og vekt 30–45 gram.

Pelsen er kort og tett. På ryggen er fargen grå til gråbrun, buken er kvit eller gulkvit. Fjærhalepossumen har ei kvit stripe fra snute til nakken. På begge sider av denne er det ei svart stripe som går gjennom øyet. Det er også ei kortere smal stripe bakerst på kinnet. Svevehuden er også pelskledd. Øynene er store og svarte, ørene brede og korte. De to sveverne har en mørk ring rundt øynene. To framtenner i underkjeven er ekstra lange og peker framover (karakteristisk for ordenen Diprotodontia).

Alle tre arter har en rad av lange, stive hår langs hele kanten av halen. På oversiden og undersiden av halen er pelsen kort og tett. Undersiden av den ytterste delen av halen, noen få millimeter, er naken hos to av artene, noe som gir friksjon mot greiner. Halen er ikke egentlig en gripehale, men dyret vikler den rundt greiner for å redusere risikoen for å falle.

Føttene er temmelig korte, spesielt til å være svevere. På bakføttene er stortåa redusert og motstående de andre tær. Andre og tredje tå er delvis sammenvokst i en hudflik (syndactyli), de framstikkende klørne brukes til å pleie pelsen. På de andre tærne er det skarpe klør, det samme gjelder på framføttene. På framføttene er første og andre tå motstående de andre tærne, noe som er litt uvanlig blant pungdyr. Fjærhalepungdyr har riflete «puter» under tærne, disse gir antakelig grep på glatte blader og trestammer. Disse putene har svettekjertler som fukter dem, dette gjør at de får feste på glatte overflater. Disse dyrene kan til og med klatre opp ei glassrute.

Svevekunst

Sveverne gjør flere korte sveveturer på 10–15 meter når de forflytter seg, men kan sveve opptil 28 meter. Dette er imponerende for så små dyr. Rett før de lander retter de opp kroppen for å bremse farten og forberede nedslaget mot føttene. De styrer ved å vri på føttene og dermed endre svevehudens vinkel. Halen er ikke et ror, men ved å slå med den kan dyret endre kroppens vinkel og dermed svevets vinkel og høyde. Alt dette gjør at de kan lande veldig presist akkurat der de vil.

Fordi de er så små og lette svever de ganske langsomt, men det gjør dem svært manøvreringsdyktige. De kan endatil sveve i sirkel rundt en trestamme. Øynene er plassert langt fra hverandre i forhold til hos ikke-svevende arter, noe som antakelig gir fjærhalepungdyrene et godt dybdesyn. Dette er viktig for å beregne avstand og vinkel til målet. Fjærhalepossumen mangler svevehud og hopper mellom trærne. Også den går sjelden eller aldri ned på bakken.

Levevis

De to australske sveverne lever i mange forskjellige typer av skoglandskaper, fra fuktige skoger til subalpine eukalyptusskoger og lynghei langs kysten. Fjærhalepossumen på Ny-Guinea lever i regnskog fra havet og opp til minst 2 000 meter over havet. Alle de tre artene er nattaktive og går sjelden eller aldri ned på bakken. Dagen tilbringer de i et reir bygget i et trehull eller andre skjulesteder, også menneskelagde. Opptil 14 svevere er blitt funnet i det samme reiret.

De lever av pollen og nektar. På den lange tungen er det trådlignende hudfolder (papiller) som gjør den til en børste som effektivt samler inn denne spesielle føden. De spiser også honningdogg fra insekter (som for eksempel bladlus), dessuten frukt, insekter og andre virvelløse dyr. Flere dyr, opptil 40 er sett, kan samle seg ved en matkilde, for eksempel en sprekk i barken som det siver sevje ut av. Pollen er vanskelig å fordøye, det gjøres ved hjelp av mikroorganismer i blindtarmen.

De to sveverne kan gå i dvale for å spare energi. I kjølige tider i det sørlige Australia brukes dvale ganske vanlig om dagen. En hel gruppe kan gå i dvale sammen. Dvalen varer sjelden lenger enn 24 timer. Fjærhalepossumen er ikke kjent for å bruke dvale.

Også i forplantningstiden kan grupper av svevere bo i samme reir. Slike grupper er ganske ustabile og ikke faste. Hunnen har en dyp pung med fire spener hos de to sveverne og 2–4 spener hos fjærhalepossumen. Hun får ikke flere unger enn hun har spener til.

Hos de to sveverne veier nyfødte unger rundt 18 milligram. De går ut av pungen første gang når de er 65 dager gamle, de veier da 1,7 gram. De avvennes rundt 100 dager gamle, da veier de drøyt 8 gram. Utviklingen av ungene går derfor langsommere enn hos andre pungdyr. De når voksen størrelse 6–8 måneder gamle. Hunnen får ofte to kull i året. Når det er unger i pungen holdes den tett lukket med muskler. Mindre er kjent om fjærhalepossumens formering.

Fjærhalepungdyr har flere tilpasninger i ørets anatomi, så antakelig kan de høre lav-frekvente lyder. Det er foreslått at dette gjør dem i stand til å høre vingeslag fra ugler, deres antakelig verste fiende.

Utbredelse og status

Det ble først nylig oppdaget at slekten Acrobates består av to arter. Fjærhalepossumen kan også vise seg å bestå av flere arter. De to Acrobates lever i det østlige Australia, den ene arten i sørøst og den andre i et belte langs hele det østlige Australia. De overlapper i utbredelse og kan også finnes i samme område. Fjærhalepossumen lever over det meste av Ny-Guinea. Alle tre arter er klassifisert som levedyktige (LC).

I Australia er katten, Felis catus, dessverre en stor trussel, sammen med den innførte rødreven, Vulpes vulpes. På Ny-Guinea er hogst av skoger en trussel. Fjærhalepossumen der har en viss beskyttelse, siden den bare kan utnyttes til tradisjonelle formål. Den blir fanget og spist.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aplin, K.P. 2018. Family Acrobatidae (feather-tailed gliders and feather-tailed possums). S. 574-491 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg