Få direkte kilder til finsk mytologi er bevart. Det eldste dokumentet er Michael Agricolas oversettelse av Davids salmer fra 1551, der han i forordet regner opp «tavastlendingers og karelers avguder», en oppgave over guder med sterkt spesialisert virkefelt. Andre opptegnelser skriver seg fra begynnelsen av 1700-tallet.

To finske gudenavn, Jumala og Ilmarinen, har tilknytning til ord som betyr himmel. Det første gikk etter hvert over til å bety gud, det andre henger sammen med ilma ('vær, himmel'). Ilmarinen synes å ha vært værgud og skytsgud for reisende. I nasjonaleposet Kalevala er han smed og smidde fruktbarhetsidolet Sampo. Fruktbarhetsgudinnen Rauni, hennes make, tordenguden Ukko, og fruktbarhetsguden Sämpsä viser likhet med de skandinaviske gudene Njord, Frøy og Frøya.

Sjeletroen har vært viktig i finsk mytologi, og dyrkingen av de døde synes å ha inntatt en sentral plass i gammel finsk religion, som hos de andre finsk-ugriske folkeslag. Karakteristisk for finsk og finsk-ugriske religionsformer er videre den stilling sjamanen (den vise) inntar, som formidler mellom menneskene og åndeverdenen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.