Få direkte kilder til finsk mytologi er bevart. Det eldste dokumentet er Michael Olavi Agricolas oversettelse av Davids salmer fra 1551, der han i forordet regner opp «tavastlendingers og karelers avguder». Teksten vitner om en religion hvor gudene hadde et sterkt spesialisert virkefelt. Andre opptegnelser skriver seg fra begynnelsen av 1700-tallet.
To finske gudenavn, Jumala og Ilmarinen, har tilknytning til ord som betyr himmel. Det første gikk etter hvert over til å bety gud, det andre henger sammen med ilma ('vær, himmel'). Ilmarinen synes å ha vært værgud og skytsgud for reisende. I nasjonaleposet Kalevala er han smed og smidde fruktbarhetsidolet Sampo. Fruktbarhetsgudinnen Rauni, hennes make, tordenguden Ukko, og fruktbarhetsguden Sämpsä viser likhet med de skandinaviske gudene Njord, Frøy og Frøya.
Sjeletroen har vært viktig i finsk mytologi, og dyrkingen av de døde synes å ha hatt en sentral plass i gammel finsk religion, som hos de andre finsk-ugriske folkeslag. Karakteristisk for finsk-ugriske religionsformer er også stillingen sjamanen hadde som formidler mellom menneskene og åndeverdenen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.