(fys.). Den bevegelse et legeme får på grunn av tyngdekraften eller gravitasjonen. Hvis legemet bare er påvirket av gravitasjonen, taler vi om fritt fall. Alle legemer faller like fort i lufttomt rom, uansett tyngde, noe man kan vise ved å slippe gjenstander som dun og bly ned gjennom et langt glassrør som er pumpet lufttomt. Når et legeme faller gjennom luft, virker også luftmotstanden, og vi har ikke et fritt fall.

Gjenstander med stor overflate i forhold til tyngden, faller langsomt i luft, f.eks. papirstykker, støv o.l. (se fallhastighet).På grunnlag av slike iakttagelser sluttet Aristoteles at tunge legemer faller fortere enn lette, og han oppstilte en teori om at alle ting søker sin naturlige plass, de tunge nederst og de lette øverst. Etter Aristoteles' oppfatning ble en stein som ble kastet oppover, først drevet av kraften fra hånden og deretter videre av luftstrømmen som kom i stand ved håndbevegelsen. Når luftstrømmens kraft var uttømt, falt steinen loddrett ned. Aristoteles mente nemlig at bevegelsen bare fortsatte så lenge det virket en kraft. Det var først Newton på 1600-tallet som klart uttalte at en bevegelse fortsetter så lenge det ikke virker noen kraft som forandrer den.

På 1500- og 1600-tallet ble Aristoteles' forestillinger om fall først gjendrevet av fallforsøkene til Leonardo da Vinci og G. B. Benedetti, og de fullstendige lovene for fritt fall ble så funnet av Galilei (1564–1642). Han innså at man kunne studere en fallbevegelse ved å la kuler trille nedover et skråplan istedenfor å la dem falle fritt. Bevegelsen ble da så langsom at man kunne gjøre nøyaktige målinger, og luftmotstanden ble uten betydning. Galilei fant at alle legemer faller like fort i lufttomt rom, og at fallbevegelsen er jevnt tiltagende, dvs. akselerasjonen (fartsendringen per tidsenhet) er konstant. Han viste også at den strekningen legemet faller i løpet av en viss tid (regnet fra fallets begynnelse), er proporsjonal med kvadratet av tiden. Kalles legemets hastighet v, tiden fallet har pågått t og høyden legemet har falt h, kan Galileis fallover skrives: v = gt og h = ½gt2, hvor g er den samme for alle legemer på stedet og kalles for tyngdens akselerasjon. Nøyaktige målinger av g kan gjøres ved å måle svingetiden til en pendel. Det viser seg at g er litt forskjellig på forskjellige steder av Jorden. Ved 45° bredde er den 9,806 m/s2, ved ekvator 9,780 m/s2 og ved polene 9,832 m/s2.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.