dødsritualer (jødedommen)

Siden mennesket (Adam) ifølge bibelteksten ble formet av jord (1. Mosebok 2,7), skal det også vende tilbake til jorden. Kremering er derfor ikke tillatt i ortodoks jødedom, men tillates i flere ikke-ortodokse samfunn.

Jødiske begravelser er enkle, det skal ikke gjøres forskjell på mann og kvinne, fattig og rik. Begravelsen skal foregå så raskt som mulig etter at døden er inntrådt, helst innen 24 timer, men kan ikke finne sted på sabbaten eller de andre store helligdagene. I Israel er det vanlig å begrave den døde samme dag, i andre land er det tillatt å vente på at nære slektninger skal kunne rekke frem.

Stellet av den døde og arrangeringen av selve begravelsen blir oftest utført av menighetens egne medlemmer (hevra kadisha). Dette regnes som et ærefullt verv som går på omgang. Slik er det også i Norge. I store menigheter og i Israel er det egne begravelsesselskaper som tar seg av de døde. Ifølge jødisk tradisjon skal den døde ikke være alene fra dødsøyeblikket og frem til begravelsen. Det skal derfor alltid våkes over den døde.

Den døde vaskes rituelt (tahara) og kles i hvite likklær, som skal være like for alle. Ifølge tradisjonen svøpes menn også i sine bønnesjal (tallit). I Israel begraves de aller fleste uten kiste, og båren dekkes av bønnesjalet. I jødiske samfunn der også kvinner nå bruker tallit (reformjødedom, rekonstruksjonisme og konservativ jødedom) kan også kvinner begraves i sin tallit. Den døde legges i en enkel trekiste, hvis mulig med litt jord fra Eretz Israel under hodet.

Mange steder er det vanlig at de sørgende samles i synagogen eller i et gravkapell (som i Norge) før selve begravelsen. Det leses bønner og salmer, og den døde æres gjennom taler og minneord. Denne seremonien kan, men må ikke, ledes av en rabbiner eller kantor. I andre menigheter samles de sørgende direkte ved graven. Kisten blir båret til graven når alle de sørgende er på plass. Ifølge gammel tradisjon får de nærmeste familiemedlemmene revet en rift i sine klær som tegn på sorg. Dette praktiseres ikke over alt i dag.

Selve jordfestelsen er kort, og det leses bønner om kjærlighet og om døden. Deretter leser den dødes eldste sønn (i dag ofte også en datter) eller annen nær slektning Kaddish, som er en bønn som priser Gud. Alle deltagerne deltar, etter tur, i å kaste jord i graven. Når graven er dekket, resiteres/synges bønnen El male rahamim (Gud, full av medlidenhet). Det legges ikke blomster på kisten eller på graven.

Ifølge gammel tradisjon samler familien seg i hjemmet til en ukes sørgeperiode, shiva. Denne skikken overholdes ikke lenger like strengt over alt. Det er også noe ulike tradisjoner for hvordan sorgen markeres. Men det er en gammel skikk at den dødes familie ikke barberer seg, bader, sminker eller pynter seg og sitter på lave stoler eller madrasser. Speil og bilder tildekkes, og et lys skal brenne kontinuerlig. På sabbaten er det likevel tillatt å bruke vanlige klær og å delta i gudstjenesten i synagogen.

Slekt og venner kommer på besøk i denne tiden. Hensikten er både å minne den døde og å trøste og hjelpe de sørgende. For familien varer sørgeperioden frem til den 30. dagen, da de sørgende vender tilbake til graven. I denne tiden kan man likevel arbeide. For egne foreldre varer denne sørgeperioden i et helt år.

• jødedom
• oppstandelse