Cesjon, overdragelse av en fordring fra kreditor (cedenten) til en annen person (cesjonaren). Til cesjon kreves normalt ikke skyldnerens (debitor cessus) samtykke, men noe annet kan følge av avtalen. I lovgivningen er det bl.a. av sosiale grunner opptatt visse forbud mot cesjon. Dette gjelder f.eks. uforfalt krav på lønn, trygd, pensjon, underholdsbidrag o.l. (rettergangsordningens ikrafttredelseslov av 14. aug. 1918 § 12). En finansinstitusjon kan ikke overdra en fordring til andre enn finansinstitusjoner uten særskilt samtykke fra debitor.

Cesjon kan ha ulike formål. En fordring kan f.eks. overdras til eie, inkasso eller sikkerhet for et gjeldsforhold mellom cedent og cesjonar. En selger kan inngå avtale om fortløpende overdragelse av samtlige kundefordringer til en kredittyter, gjennom en avtale om faktoring. Den som overdrar en fordring, svarer for at den eksisterer (veritas), men som regel ikke for at debitor betaler (bonitas). En særlig form for cesjon, som brukes på veksler, sjekker o.l., kalles endossement og medfører at cedenten har ansvar for riktig betaling.

Virkningen av cesjon er at cesjonaren kan kreve betaling av debitor på samme måte som cedenten. Han kan også bruke pant og andre sikkerhetsretter knyttet til kravet. Men debitor kan fortsatt påberope at kravet er betalt, ugyldig, foreldet o.l. innsigelser. Hovedregelen er at man ikke kan overdra større rett enn man har. For omsetningsgjeldsbrev og fordringer registrert i Verdipapirsentralen kan betalingsinnsigelsen og visse andre innsigelser ikke gjøres gjeldende mot en godtroende cesjonar, jfr. lov om gjeldsbrev av 17. feb. 1939 §§ 14 og 15 og verdipapirregisterloven § 7–3.

Se også cessio legis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.