Utsikt over Sandnes, som tilhører Stavangerregionen av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

byregion

Lysaker hører til Osloregionen, men ligger i Bærum kommune i Viken fylke.
Lysaker
Av /Shutterstock.

En byregion er et sammenhengende bosettings- og næringlivsområde, der en by ivaretar oppgaver som sentralsted for varemarkedet og privat og offentlig tjenesteyting for befolkningen i kommunene eller nabolagene rundt byen. Det fremste kjennetegn på en byregion er at det eksisterer en gjensidig avhengighet mellom sentralstedet (byen) og dets omland når det gjelder bosettingen og arbeidsmarkedet.

Begrepet region kommer av det latinske ordet regio, som betegner det å styre eller angi retning. På tross av dette etymologiske opphavet inngår ikke den norske forståelsen av region eller byregion som en del av et klart definert offentlig styringssystem. Begrepet byregion ivaretar først og fremst et deskriptivt formål, som beskrivelse av de sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske relasjonene mellom den sentrale byen og dens omland. Begrepet byregion har allikevel relevans for den politiske og administrative styringen, blant annet i forbindelse med overordnet samfunnsplanlegging.

Historisk bakgrunn

Siden etableringen av et kommunalt styringssystem i Norge i 1837, der bykommuner ble gitt en annen status og andre privilegier enn herredskommuner (eller landkommuner), har spørsmålet om byenes relasjoner til sine nabokommuner vært et noe konfliktfylt tema. I dette todelte kommunesystem fremgår det implisitt at bykommuner skal fungere som sentrum i forhold til sine nabokommuner i ivaretakelsen av en rekke ulike oppgaver – både innenfor privat og offentlig sektor. Gjennom denne arbeidsdelingen mellom byer og herreder utviklet det seg et gjensidig avhengighetsforhold mellom de to kommunetyper, noe som også har ført til et ikke-formalisert samarbeid mellom byen og dens omegnskommuner. Men samarbeidet har også vært kjennetegnet av en rekke spenninger, særlig når det gjelder spørsmålet om endringer i kommuneinndelingen, først og fremst når arealer av nabokommuner ble forsøkt innlemmet i bykommunen. Et felles kjennetegn ved de opprinnelige bykommuner var at bygrensene var arealmessig trange, noe som ofte var til hinder for befolkningsvekst så vel som økonomisk vekst.

Gjennom industrialiseringen ble behovet for større geografisk handlingsrom for byene forsterket. Til tross for flere enkeltstående byutvidelser, var den geografiske inndelingen av byene nokså fastlåst helt frem til den kommuneinndelingsreformen som skjedde i forlengelsen av Schei-komiteens innstilling på midten av 1960-tallet. Før dette tidspunktet var den mest omfattende sammenslåing den som skjedde mellom Oslo og Aker i 1947. Inndelingsreformen på 1960-tallet ble supplert med to statlige utredninger (Buvik-utvalget i 1986 og 1989) om grenseendringer for byer med trange grenser. En ytterligere regulering av grensene for en rekke bykommuner ble gjennomført i forbindelse med kommuneinndelingsreformen i 2019.

Slike grenseutvidelser for en rekke bykommuner berører bare deler av de områder som utgjør såkalte influensområder innenfor en byregion, og det er heller ikke alltid at en byregions influensområder dekker alle bosetninger og hele befolkningen innen nabokommunene.

Norske byregioner

Antall og omfang av byregioner i Norge avhenger av hvilke kriterier man legger til grunn. For eksempel kan variasjoner i reiseavstand til bysentrum og omfang av arbeidspendling føre til ulike inndelinger og dermed også ulike antall regioner.

Benytter man seg av den mest findelte inndelingen består Norge av rundt 150 regioner. På den annen side har man i Storbymeldingen (St.meld. nr. 31, 2002-2003) bygget på en inndeling av landet i 16 byregioner, hvor seks av disse er storbyregioner.

Byregioner – antall kommuner

  • Osloregionen – 34
  • Bergensregionen – 14
  • Stavangerregionen – 13
  • Trondheimsregionen – 10
  • Kristiansandregionen – 10
  • Tromsøregionen – 2
  • Drammensregionen 8
  • Mosseregionen 4
  • Nedre Glomma-regionen 4
  • Tønsbergregionen 7
  • Larvik/Sandefjord-regionen 3
  • Grenlandregionen 5
  • Mjøsbyregionen 10
  • Haugesundregionen 5
  • Ålesundregionen 5
  • Bodøregionen 4

De seks regionene øverst er det som blir betegnet som storbyregioner i denne stortingsmeldingen. Etter kommuneinndelingsreformen av 2019 har tallet for antall kommuner innenfor hver region endret seg noe, uten at dette innebærer faktiske endringer av regioninndelingen. Tabellen viser at bare 138 norske kommuner befinner seg innenfor influensområdet til disse 16 regionene, noen som betyr at nærmere 250 kommuner ligger utenfor disse regionale byområdene.

Sentralstedsteorier

Byregioner er ikke formalisert gjennom politiske eller administrative styringsorganer. Den regionale inndelingen man opererer med både i Norge og i flere andre land, er langt på vei markedsstyrt. Dette betyr at grensene for et regionalt markedsområde for ulike produkter bestemmes av reiseavstand og kostnader som den enkelte forbruker må ut med for å anskaffe seg produktet eller tjenesten. Samtidig vil tilbudet av en tjeneste eller et produkt forutsette et bestemt kundegrunnlag for at omsetningen skal være lønnsom – noe som kan være betinget av lokaliseringen av utsalget av varer og tjenester. Mens markedsområder for dagligvarer kan være nokså små hva størrelsen på bosetningen angår, vil mer eksklusive og kostbare produkter og tjenester forutsette et stort kundegrunnlag, og der eventuelle reisekostnader utgjør en liten andel av totalkostnadene ved anskaffelse av produktet.

Med utgangspunkt i denne form for markedstenkning utviklet den tyske geografen Walter Christaller gjennom et arbeid fra 1933 en sentralstedsteori med en hierarkisk ordning av markedsområder, der hver storby er omgitt av flere mindre byer, som i sin tur utgjør markedssentra for mindre byer og landsbyer. Gitt at det ikke forekom store topografiske hindre for etablering av andre- og tredjeordens byer og tettsteder, ville det – ifølge Christaller – utvikle seg et mønster av byregioner som hadde en hexagonal form, det vil si et sekskantet mønster.

En analyse fra 1980-tallet av norske byer gir klar støtte til hypotesen om en hierarkisk rangordning av byene, men uten å finne noen støtte til antakelsen om et hexagonalt lokaliseringsmønster.

Framtidens byregioner

Den markedsbaserte forklaringen på byregioners vekst og form som Christaller og andre utviklet, er i dag klart utfordret av den omfattende bruk av informasjonsteknologi i markedet for varer og tjenester og i arbeidsmarkedet. Selv visse helsetjenester kan ytes på nettet, og fra en lenestol i stua kan både dagligvarer og andre produkter skaffes. Dette har konsekvenser for kunder, og meget store konsekvenser for lokalisering og drift av varehandelen. Når folk bestiller varer på nettet, er det ikke hjørnebutikken som skal sørge for at varen kommer fram til kunden. Varen leveres på døren hos forbrukeren, direkte fra en større lagerbygning utenfor bykjernen. Byene kan, som påpekt av den amerikanske sosiologen Terry Clarke, utvikle seg til store underholdningsmaskiner med bare små innslag av tradisjonell næringsvirksomhet. Samtidig har koronavirus-pandemien demonstrert hvordan også den felles fysiske tilrettelegging av arbeidsoppgaver i privat og offentlig sektor ender opp i hjemmekontorer. De langsiktige konsekvensene av dette for våre bysamfunn og deres omland er det imidlertid for tidlig å ha noen sikre oppfatninger om.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg