Veien frem, tidsskrift utgitt 1936–1937, med Nordahl Grieg som redaktør. Tidsskriftets betydning i norsk idéhistorie ligger spesielt i kritikken det førte mot psykoanalysen og forsvaret for Moskvaprosessene.

Posisjonering og temaer

I et programskrift trykket i første nummer uttrykte redaktør Nordahl Grieg hvorfor det var behov for et nytt radikalt tidsskrift:

”En ny verdenskrig regnes for uundgåelig, en katastrofe som kan utslette hele vår civilisasjon. Som det var å vente, er fascistene, kapitalismens stormtropper, gått i spissen. […] Det er bare en vei å gå. Kamp mot krigen og det samfund som fører til fascisme og krig. Vi må søke solidaritet hos dem som i kraft av sin livskraft har sett veien og valget lenge før oss: arbeiderklassen. […] Det er nye krav som stilles til alle oss, hvis liv er å arbeide med ånd: vi må kunne kjempe og tro. Norsk åndsliv har lenge sviktet disse to oppgavene. Den ubevisste frykten for virkeligheten har altfor ofte skapt en kvasi-radikal maskerade, hvor individets psykologiske og seksuelle anfektelser er blitt utnevnt til høieste ”dristighet”.’

Med dette oppsummerte Grieg også det som skulle bli noen av tidsskriftets gjennomgangstemaer: faren for krig, kamp mot fascisme, motstand mot psykoanalyse og forestillingen om den kjempende intellektuelle, alliert med arbeiderklassen.

Kritikk av psykoanalysen

Med sin motstand mot psykoanalyse gikk Grieg og Veien frem på tvers av en dominerende trend i norsk åndsliv. Psykoanalysens viktige stilling kan kanskje best illustreres med at Grieg (ubevisst?) kritiserte psykoanalysen i et psykoanalytisk vokabular (’Den ubevisste frykten for virkeligheten’).

Etter at Sigmund Freud første gang ble oversatt til norsk i 1929, tok interessen for psykoanalysen virkelig av i Norge. I radikale kretser var det først og fremst de intellektuelle i og rundt Mot dag som hadde vist interesse for psykoanalysen på 1920-tallet. Fra tidlig på 1930-tallet var også Haakon Meyer, redaktør for Arbeiderpartiets tidsskrift Det 20de århundre, en ivrig tilhenger av Freuds lære. Etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland ble det vanlig å tolke oppslutningen om nazismen i psykoanalytiske termer. Med den tyske psykoanalytikeren Wilhelm Reichs eksil i Norge mellom 1934 og 1938 ble psykoanalysen et enda mer dominerende aspekt ved norsk intellektuell debatt.

Reich forlot Norge i 1938, etter å ha vært gjenstand for skarp kritikk, ikke minst i Arbeiderbladet. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at Reich sto for en spesielt radikal form for psykoanalytisk tenkning, som ikke minst impliserte en friere barneoppdragelse og seksualmoral. Så selv om kritikken mot Reich kom fra mange hold, var Veien frem i en særstilling på venstresiden ved sin avvisning ikke bare av Reich men av psykoanalysen som sådan.

Marxisme, Moskvaprosesser og ideologikritikk

Mot de psykoanalytiske tankene som ble så utbredt i perioden, stilte Veien frem, ved Grieg og hans nære medarbeider Ivar Digernes, en mer ’ortodoks’ marxisme, med klassekamp og produksjonsmidlenes utvikling som historiens motorer. Psykoanalysen ble dermed redusert til samme type borgerlige idealisme som Marx hadde kritisert.

I perioden Veien frem kom ut fantes det ikke noen betydelige norske tidsskrifter med tilknytning til Norges kommunistiske parti (NKP). Grieg var ikke medlem av NKP, men sympatiserte med partiet. Med sine artikler i Veien frem ble Nordahl Grieg den eneste intellektuelle av betydning som forsvarte Moskvaprosessene. I den forbindelse er det verdt å merke seg at i sine forsvar for Moskvaprosessene tok Grieg eksplisitt avstand fra humanismen, som han beskrev som hyklersk, i og med at den ikke kritiserte tilsvarende forbrytelser i den vestlige, kapitalistiske verden. På denne måten kan Veien frem sies å ha foregrepet en form for ideologikritikk som skulle bli mye mer utbredt i radikale kretser i etterkrigstiden.

Bidragsytere

Veien frem trykte artikler av en rekke kjente utenlandske forfattere, som Aldous Huxley, Graham Greene, Ignazio Silone, Thomas Mann, Louis Aragon og Martin Andersen Nexø. Mens tidsskriftet etter hvert fremsto som nokså isolert i norsk kulturliv, bragte tidlige numre artikler av blant annet Sigurd Hoel og Arnulf Øverland.

Veien frems to siste utgaver var temanumre om Norges holdning til borgerkrigen i Spania.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Nordahl Grieg, ”Dramaet i Moskva”, Veien frem nr. 2 (1937): 11—19.
  • Ivar Digernes, ”Lenin kontra idealismen”, Veien frem nr. 3 (1937): 8—12.
  • Edvard Hoem, Til ungdommen: Nordahl Griegs liv (Oslo: Gyldendal, 1989)
  • Gudmund Skjeldal, Diktaren i bombeflyet: ein biografi om Nordahl Grieg (Oslo: Cappelen Damm, 2012)
  • Trygve Bull, Mot dag og Erling Falk (Oslo: Cappelen, 1955)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg