Theobald av Bec

Theobald begynte som munk ved benediktinerklosteret i Bec, Normandie, hvor han etter hvert ble abbed. I 1138 utnevnte kong Stefan av England Theobald til erkebiskop av Canterbury etter William av Corbeil som døde i 1136. Theobald ble foretrukket framfor kongens egen bror Henrik av Blois, biskop av Winchester, som hadde hjulpet Stefan til kongedømmet, og som mange så på som det naturlige valget.

Theobald mottok sitt pallium i Roma, hvor han også deltok i det andre laterankonsil. Omtrent samtidig ble Henrik av Blois utnevnt til pavelig legat og fikk dermed like stor makt som Theobald over den engelske kirken, om ikke større. Forholdet mellom Henrik og Theobald var relativt anstrengt, og det var ofte stor uenighet mellom de to, blant annet om utnevnelsen av William FitzHerbert til ny erkebiskop av York i 1141. Henriks periode som legat utløp i 1143, og Theobald dro straks til Roma for å hindre at Henrik ble utnevnt på nytt. Det skulle imidlertid gå seks år før en ny pavelig legat ble utnevnt for England, men det var Theobald som i 1149 ble den nye legaten, og han var dermed den ubestridte leder for den engelske kirken.

Ved utnevnelsen til erkebiskop sverget Theobald troskapsed til Stefan og anerkjente ham som konge av England. Da Stefan ble tatt til fange etter slaget ved Lincoln i 1141, ventet Theobald med å anerkjenne Matilda. Han møtte Henrik av Blois, som hadde skiftet side, og hjalp ham med å organisere et konsil for å avsette Stefan og gjøre Matilda til dronning. Rådets beslutning var imidlertid vanskelig å gjennomføre fordi Matilda ikke kunne krones i London, som fortsatt var holdt av Stefans støttespillere. Under et mislykket kroningsforsøk av Matilda i Winchester ble Matilda, Theobald og Henrik jaget fra byen av Stefans styrker, og en av Matildas viktigste allierte, Robert av Gloucester ble tatt til fange. I etterkant skiftet Henrik av Blois side igjen, og Theobald organiserte forhandlingene som førte fram til en fangeutveksling; Stefan for Robert av Gloucester. Theobald kronet Stefan samme år i Canterbury.

Pave Eugenius 3 innkalte i 1147 de engelske biskopene til et møte i Reims. Stefan forbød biskopene å dra, men mange dro likevel og Theobald skal ifølge enkelte kilder ha sneket seg med en fiskebåt over Den engelske kanal. Konsilet i Rheims svarte Stefan med å avsette biskopene som ikke kom, men Henrik av Winchester var den eneste som ble nevnt ved navn. Theobald overtalte paven til ikke å ekskommunisere kong Stefan, men Theobald fikk likevel sine eiendommer inndratt og ble landsforvist av Stefan. Erkebiskopen fortsatte likevel å styre den engelske kirken fra Framlingham under beskyttelse av Hugh Bigod, en av Matildas støttespillere.

Theobalds tilstedeværelse i England var en konstant trussel for Stefan, som snart forlikte seg med erkebiskopen. Men Theobald ble forvist på nytt da han i 1151 nektet å krone Stefans sønn Eustace, og erkebiskopen dro dermed i eksil til Flandern. Henrik av Anjou, Matildas sønn, invaderte England i 1153, og da prins Eustace døde samme år, ga Stefan opp. Theobald deltok aktivt i forhandlingene som førte til fredsavtalen ved Winchester, og som gjorde Henrik av Anjou til tronarving.

Da Stefan døde i 1154, ble Theobald utnevnt til regent fram til Henrik kunne overta tronen. Etter Henriks ankomst til England kronet Theobald ham i Westminster Abbey. Konfliktnivået mellom Theobald og den nye kongen var lavt. Selv uenigheten om hvorvidt prelater skulle prøves i kirkelige eller verdslige domstoler, førte ikke til noe åpent brudd, og utnevnelsen av Thomas Becket til kongens kansler på Theobalds anbefaling tyder på et godt forhold mellom erkebiskop og konge. Theobald døde i 1161 og ble etterfulgt av nettopp Thomas Becket.

• Canterbury
• Englands historie

• Barlow, Frank (2004/2010). Theobald ( c. 1090–1161). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Bartlett, Robert (2000). England Under the Norman and Angevin Kings 1075-1225. Oxford: Clarendon Press.