Slaget ved Marengo

Revolusjonskrigene startet 1792 i kjølevannet av den franske revolusjon. Napoleon Bonaparte erobret Nord-Italia i 1796–1797, men nesten alle disse områdene var tapt da han tok makten i Frankrike i 1799. I forkant av felttoget tilbød Bonaparte fred til Storbritannia og Østerrike, noe som var svært usannsynlig. Avslagene fikk fiendene til å virke krigslystne, og legitimerte Bonapartes løfte om at seier ville føre til fred.

Napoleon opprettet den såkalte «Reservearméen» som skulle utføre hovedangrepet. Denne stilte seg opp i Dijon, midt mellom Rhienarméen i nord og Italiarmeen i sør. Det var fleksibelt og skapte usikkerhet om han ville bevege seg inn i Bayern eller Italia. Valget falt tilslutt på å krysse Alpene over St. Bernard-passet. Mellom 15. og 21. mai marsjerte 45 000 infanterister og 6 000 kavalerister over Alpene, og dukket opp bak de østerrikske troppene.

Reservearméen var svært utsatt under kryssingen av Alpene. Derfor fikk general Massena og Italiaarmeen oppdraget med å holde fiendens oppmerksomhet i Genova. Det lyktes de med, og kryssingen via St. Bernard kom som en overraskelse på østerrikerne. I stedet for å komme Massena til unnsetning, inntok Napoleon Milano. Slik truet han de østerrikske forsyningslinjene, og tvang østerrikerne til å snu og møte Napoleon til et avgjørende slag. Målet var en rask seier. Napoleon satte i marsj mot Alessandria for å møte den østerrikske armeen ledet av general Melas.

Slaget startet etter en fransk feilberegning og et overraskende, østerriksk angrep. På fransk side var man overbevist om at østerrikerne holdt på å trekke seg tilbake. Napoleon trodde på en feilaktig rapport om at bruen over elven Bormida (mellom Alessandria og Marengo) var revet ned, og sendte tropper mot både nord og sør for å hindre fienden i å slippe unna. Med det var partene var omtrent jevnbyrdige i antall soldater, men den østerrikske hæren hadde flere kanoner og et større kavaleri.

General Melas trakk seg ikke tilbake, men sendte hovedangrepet akkurat der franskmennene trodde ikke fantes noen bru lengre. Napoleons ordre til general Desaix avslører overraskelsen: «Han angrep meg først. I Guds navn, returner om du kan.» Kampen var desperat, og Napoleon satte inn alle reserver. Med mot overlegen ildkraft (Marshall-Cornwall oppgir 15 franske mot nesten hundre østerrikske kanoner), måtte franskmennene trekke seg tilbake. Det så ut som at østerrikerne hadde vunnet. I firetiden trakk general Melas (han var 71 år) seg tilbake for å hvile, og overlot kommandoen til sin stabsjef.

En time senere kom general Desaix med forsterkninger til Napoleon. Infanteri, kavaleri og artilleri samarbeidet effektivt i et overraskende angrep. Det knuste den østerrikske moralen, og satte østerrikerne på flukt tilbake mot elva. Desaix reddet dagen, og falt i slaget.

Dagen etterpå overga Melas seg, og østerrikerne oppgav Nord-Italia til tross for at de hadde en sterk posisjon. Krigen var ennå ikke over før general Moreau og Rhinarmeen seiret ved Hohenlinden i desember. En separat fred med Østerrike ble undertegnet ved Lunéville i februar 1801. Revolusjonskrigene var over i juni 1802 etter at den siste fredsavtalen ble signert mellom Frankrike og Det osmanske riket .

Selv om seieren var knapp og freden ennå ikke sikret, ble den utnyttet av Napoleon til det fulle. Allerede dagen etter slaget startet Napoleon å diktere den offisielle historien om felttoget. Seieren ble godt mottatt i Frankrike. Håpet om fred og budskapet om seier befestet populariteten og posisjonen til Napoleon på hjemmebane. Slaget ble både gjenskapt og gjenfortalt flere ganger av regimet under Napoleonstiden. Desaix' rolle forsvant, og Napoleon fremstilt som et geni med full kontroll over situasjonen. Slaget som tvang Østerrike til fredsforhandlinger, slaget ved Hohenlinden, ble derimot lite omtalt.

Ferden over Alpene og slaget ved Marengo har fascinert mange, og historier om felttoget hatt en stor plass i både folkeminne og Napoleons propaganda. Mest kjent er kanskje Jacques-Louis Davids maleri «Førstekonsulen krysser Alpene ved toppen av store st. Bernard». I virkeligheten krysset ikke Napoleon Alpene på hesteryggen, men på et esel. Ifølge en fortelling skal kokken ha hatt få ingredienser tilgjengelig da han laget seiersmåltidet for Napoleon. Oppskriften er kjent som Poulet Marengo (kylling Marengo). Marengo var også navnet på en av Napoleons hvite hester. Foruten vitsen «hvilken farge hadde Napoleons hvite hest?», har vi i Norge også barnesangen «Napoleon med sin hær over Alpene dro».

• Revolusjonskrigene
• Napoleonskrigene
• Napoleonstiden
• Konsulatet

• Broers, M. (2014). Napoleon Soldier of Destiny. London: Faber & Faber
• Dwyer, P. (2013). Citizen Emperor. New Haven/London: Yale Univeristy Press
• Marshall-Cornwall, J. (1967). Napoleon as Military Commander. London: B. T. Batsford LTD / New Jersey: D. Van Norstrand Company INC