Sannhets- og forsoningskommisjonen

Kommisjonen beskriver kontakten mellom norske myndigheter og de samiske og kvenske samfunnene helt tilbake til rikssamlingens tid i 872. Gjennom store deler av tiden siden dette har myndighetene forsøkt med ulike tiltak å drive en fornorsking av den samiske, kvenske og skogfinske befolkningen. Disse gruppene skulle altså innlemmes i norsk samfunn, kultur og språk, på bekostning av deres egen kultur. Denne fornorskingspolitikken hadde på slutten av 1800–tallet utviklet seg til en helhetlig politikk for assimilering av disse gruppene i det norske samfunnet.

Fornorskingspolitikken strakk seg fra bruk av norsk i all undervisning overfor samer, kvener og skogfinner, til jordkjøploven som bestemte at kjøp av jord var forbeholdt nordmenn. Et viktig tiltak i skolen var opprettelsen av statlige internater hvor norske, samiske, kvenske elever skulle samles og gi myndighetene større kontroll over fornorskingen.

Kommisjonen konkluderer med at: "Fornorskingspolitikken fikk alvorlige konsekvenser for samer, kvener og skogfinner. Nedvurderingen av samisk, kvensk og skogfinsk språk og kultur førte til språk- og kulturtap og også kunnskapsløshet om gruppene i befolkningen."

Kommisjonen forelår en rekke tiltak for å videreføre en forsoningsprosess mellom samer, kvener, skogfinner og nordmenn. Flere av tiltakene dreier seg om "kunnskapsheving, styrking av samiske språk og kvensk, samt språkkompetanse, styrking av kultur og kulturkompetanse, konfliktløsning og implementering av regelverk."

Sannhetskommisjoner har ofte vært brukt internasjonalt i forbindelse med avslutninger av konflikter, slik som etter borgerkrigene i Colombia og Liberia. I Norge er det få eksempler på slike kommisjoner, selv om både Lund-kommisjonen fra 1996 og tater-/romaniutvalgets rapport fra 2015 er blitt kalt sannhetskommisjoner.

• fornorsking
• fornorskingspolitikk
• samer
• kvener
• skogfinner
• samenes historie

• Sannhets- og forsoningskommisjonen – stortinget.no