Porfirio Díaz var en meksikansk general og politiker som var president i Mexico i syv perioder, i til sammen 31 år. Perioden fra 1876 til 1911 kalles gjerne porfiriato, etter hans fremtredende stilling i meksikansk politikk.
Porfirio Díaz var mestis og kom fra en beskjeden bakgrunn, men fikk utdannelse som jurist samtidig som han klatret i den militære rangstigen. Han sluttet seg til de liberale og ble general under Benito Juárez i kampen mot de klerikale og keiser Maximilian, og i juni 1867 tvang han Mexico by til å overgi seg. Díaz ble slått av Juárez ved presidentvalget i 1871, og organiserte senere mislykkede opprør mot Juárez og hans etterfølger inntil han i 1876 ble president. I perioden fra 1880 til 1884 var Díaz' nære venn Manuel González president, men 1884–1910 ble Díaz stadig gjenvalgt. Han regjerte i virkeligheten eneveldig.
Díaz søkte å utvikle Mexicos næringsliv, i nært samarbeid med utenlandsk, særlig nordamerikansk, kapital, og overlot til denne å utnytte Mexicos oljekilder og sølvgruver og å bygge et jernbanenett. Samtidig forsonte han seg med kirken og godseierne. I 1910, da Díaz var 80 år gammel og igjen ville stille til gjenvalg, brøt den meksikanske revolusjonen ut. Díaz mistet makten slik han først fikk den – i geriljakrig. Han ble tvunget til å si fra seg makten og flyktet til Paris i 1911, hvor han døde fire år senere.
Selv om Díaz er blitt fremstilt som en undertrykker i den postrevolusjonære litteraturen, evnet han lenge å balansere økonomiske interesser, betale utenlandsgjeld og sørge for politisk stabilitet. Etter århundreskiftet begynte systemet å falle fra hverandre som følge av økonomisk depresjon, økende nasjonalisme, undertrykkelse av politiske motstandere og presidentens alder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.