Økonomien har siden 1950-årene blitt stadig mindre avhengig av jordbruket og tjenesteytende næringer er blitt stadig viktigere. I 2001 var 56 % sysselsatt her. Mexico hadde i 1970-årene en av de raskest voksende økonomier i verden. Siden midten av 1980-årene førte fallende oljepriser og lavere oljeproduksjon landet ut i en økonomisk krise, som bl.a. resulterte i en ukontrollert inflasjon, en meget høy utenlandsgjeld og høy arbeidsløshet. I 2002 var det en svak vekst i økonomien etter nedgang i 2001. Samlet utenlandsgjeld var i 2002 vel 154 milliarder USD. En restrukturering av økonomien fra siste del av 1980-årene førte til økonomisk bedring, det samme gjorde samarbeidet med Canada og USA fra 1993 gjennom den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA). En kraftig devaluering av pesoen i desember 1994 førte imidlertid til ny økonomisk krise, den verste siden 1930-årene, med inflasjon, rentestigning og økt arbeidsledighet. En krisepakke på 50 milliarder dollar ble tilbudt av USA og Det internasjonale valutafond (IMF), noe som sammen med en kraftig innstramningspolitikk synes å ha stabilisert økonomien.

Bruttonasjonalproduktet (BNP) vokste årlig med i gjennomsnitt 7,9 % i perioden 1965–73, 4,2 % i perioden 1973–85, og 3,0 % i perioden 1991–2001; BNP per innb. var 2004 beregnet til 9600 USD. Se også avsnittet Historie.

Jordbruket er fortsatt en viktig sektor av landets økonomi, selv om industrialiseringen har gjort store fremskritt. Jordbruk, sammen med skogbruk og fiske, bidrog i 1992 med 6,8 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) og sysselsatte 27 % av den yrkesaktive befolkningen (1994). I 2001 var dette tallet sunket til 17,5 %, men fremdeles er 46 mill. avhengig av jordbruk. Omtrent halvparten av landets areal kan brukes til jordbruksformål. Av dette brukes det aller meste som beitemark. Kun en mindre del er dyrket mark, av dette igjen er det kun en mindre del som er under kunstig vanning.

Jordbruket omfatter både haciendas, 'storgods', som før revolusjonen i 1910 la beslag på 40 % av landets areal, og ranchos, 'småbruk'. En jordreform, som ble påbegynt i 1922, har fordelt ekspropriert jord fra storgodsene til et slags landsbykollektiv, ejidos, som i 1990 omfattet ca. 60 % av jordbruksarealet. Etter en lov av 1992 skal ejidos avvikles. Til tross for en offisiell minstestørrelse på bruk på 10 ha, er 60 % av gårdsbrukene på under 5 ha.

Korn opptar ca. 70 % av det dyrkede arealet, hvorav mais 43 %, durra 10 % og hvete 5 %. Mais, som tortillas, 'pannekaker', er det viktigste næringsmiddelet, sammen med bønner og grønnsaker. I Tierra caliente, 'det varme land', dyrkes tropiske og subtropiske vekster som kaffe, sukkerrør, samt bomull, kakao, kokosnøtter, bananer, appelsiner og ris. I Yucatán dyrkes store mengder sisal. I Tierra templada, hovedsakelig på sentralplatået, dyrkes korn, kaffe, sukkerrør, tobakk, bomull m.m. Bomullen gir særlig stort utbytte i det kunstig vannede Lagunadistriktet (i delstatene Durango og Coahuila). Jordbruket i Tierra templada, ' det tempererte land', er hovedsakelig innrettet på det innenlandske forbruk, i Tierra caliente, der utenlandske selskaper har store eiendommer, på eksport. Mexicos landbruksproduksjon har ikke klart å holde tritt med befolkningsøkningen, og landet må importere både korn og andre basismatvarer.

Omkring 25 % av Mexicos areal er skogkledd. Store furuskoger dekker skråningene i Tierra fria; dessuten vokser det edelgran, eik, seder, mahogni og rosentre. Skogbruket er vesentlig konsentrert til Sierra Madre Occidental og til den vestlige delen av staten Chihuahua samt til de tropiske regnskogene i statene Campeche og Quintana Roo. Den årlige avvirkningen ligger på drøye 20 mill. m3, hvorav ca. 2/3 nyttes til brensel. På Yucatán utvinnes tyggegummiråstoffet chicle.

Omfattende fiske drives ved begge kyster, særlig i Californiabukta. Samlet fangstmengde var 2002 1,5 mill. tonn, med sardiner og tunfisk som de viktigste fiskeslag (etter vekt). Det tas også store mengder skalldyr, bl.a. reker som eksporteres til USA.

Det meksikanske sentralplatået er ett av verdens mest mineralrike områder, og landet har levert edle metaller siden før Columbus. Mexico produserer en stor del av verdens viktigste mineraler. Gruveindustrien var tidligere nesten helt på utenlandske hender, men meksikanskeide foretak står i dag for mesteparten av mineralproduksjonen. Mexico er verdens største produsent av sølv, og en betydelig produsent av antimon, bly, grafitt, kobber, kvikksølv og sink. Videre utvinnes bl.a. gull, uran, mangan, arsenikk, molybden, steinkull, jernmalm og svovel.

Olje og naturgass har vært utvunnet i en årrekke, og Mexico var så tidlig som i 1920-årene verdens ledende petroleumsprodusent. De store olje- og naturgassforekomstene langs golfkysten ble nasjonalisert allerede i 1938, og var en viktig faktor i landets industrielle vekst. I 1970-årene ble det funnet store, nye forekomster av olje både på land (delstatene Tabasco og Chiapas) og i Campechebukta, og Mexicos oljereserver var i 1986 anslått til 7,7 milliarder tonn (8 % av verdens kjente reserver). Landet har i 1980-årene vært blant verdens største oljeprodusenter og -eksportører, med en produksjon på 166 mill. tonn råolje i 2003 og 44,9 milliarder m3 naturgass. Det statlige oljeselskapet Petróleos Mexicanos (PEMEX) har monopol på utvinningen av olje og naturgass, og er landets største arbeidsgiver.

Selv om kull, olje og naturgass står for størstedelen av Mexicos kraftproduksjon, har vannkraften fått økt betydning. Blant de største vannkraftverkene hører anleggene ved Río Papaloapán (som leverer kraft til Veracruz), ved Rio Grandes nedre løp (kraft til Monterrey) og Miguel Alemán-anlegget (kraft til hovedstaden). Landets første kjernekraftverk, Laguna Verde (1300 MW), ble satt i drift 1987.

Mexico har en forholdsvis allsidig industri som til sammen sysselsetter ca. 27 % av yrkesbefolkningen (2001) og svarer for nærmere 30 % av bruttonasjonalproduktet. Industrien har et tyngdepunkt i og omkring hovedstaden Ciudad de México, og i noe mindre grad i Monterrey- og Guadalajara-regionen. De viktigste industrigrener har lenge vært tekstil-, jern-, stål-, sement- og treforedlingsindustri og kjemisk industri. Tekstilindustrien har lange tradisjoner, og mange lokale håndverkssentre lager fremdeles klær etter indiansk mønster. Bomullsindustrien utviklet seg i takt med bomullsdyrkingen i nord, med Ciudad de México, Puebla og Torreón som de viktigste sentrene. De fremste stålsentrene er Monterrey, Monclova og i Las Truchas ved stillehavskysten, nær munningen av Río Balsas. Et karakteristisk trekk ved industriutviklingen etter 1970-årene er oppbyggingen av en stor petrokjemisk industri, bl.a. i Minatitlán og Poza Rica, og av fabrikker for produksjon av biler og bildeler, radio- og fjernsynsapparater og andre forbruksvarer.

Turismen har økt betraktelig siden 1980-årene og er en svært viktig inntektskilde for landet. I 2004 kom det ca. 20 mill. turister til Mexico, de aller fleste fra USA og Canada. Inntektene av turisttrafikken var samme år ca. 10 milliarder USD. De fremste turistmålene er hovedstaden Ciudad de México, badesteder som Acapulco ved stillehavskysten og Cancún på Yucatánhalvøya, og de tallrike minnesmerkene etter aztekernes og mayaindianernes sivilisasjoner.

Mexico fikk i 1970-årene et økende underskudd på sin handelsbalanse med utlandet, som i noen grad ble motvirket av de store valutainntektene fra turisttrafikken. Store låneopptak førte samtidig til at landet pådrog seg en betydelig utenlandsgjeld. Fra 1982 gav utenriksøkonomien i lang tid overskudd, til tross for synkende oljeinntekter, først og fremst pga. en kraftig reduksjon av landets import. I 2001 var eksport- og importverdien henholdsvis 149 196 mill. USD og 157 856 mill. USD. Eksportverdien fordelte seg med 12,5 % på råolje, 50 % på maskiner og transportutstyr, 6,5 % jordbruksprodukter og 4,5 % kjemikalier. Importen omfatter maskiner og transportutstyr, matvarer og kjemiske produkter. Den dominerende handelspartner er USA med 88 % av eksporten, deriblant storparten av landets oljeeksport, og 63 % av importen. Andre viktige handelsforbindelser er Japan og Tyskland.

Mexico har et forholdsvis godt utbygd samferdselsnett. Veitransporten er viktigst, og står for 70 % av all passasjertransport og 60 % av godstransporten. Veinettet omfatter i alt ca. 253 000 km offentlige veier, hvorav under halvparten er asfaltert. Alle hovedveiene løper sammen i hovedstaden Ciudad de México. Mexico har et velutviklet bussrutenett som omfatter både luksusbusser og de enklere guajoloteros («kalkunekspresser»). Det tidligere statseide jernbanenettet (20 500 km) ble i siste halvdel av 1990-årene privatisert. Et unntak er den kjente jernbanen gjennom Barranca del Copre, 'kobberjuvet' (eng. Copper Canyon) fra Chihuahua til Los Mochis ved stillehavskysten. Jernbanenettet dekker sentralplatået, lavlandet ved golfkysten og de nordlige deler av landet. Luftfarten, såvel den innenlandske som den internasjonale, er vel utbygd. I tillegg til hovedstaden México, som har en viktig internasjonal lufthavn, finnes det over 80 andre internasjonale og nasjonale lufthavner. De viktigste havnene er Veracruz, Tampico, Coatzacoalcos og Tuxpán ved Mexicogolfen, mens stillehavshavnene Salina Cruz, Guaymas, Manzanillo, Lázaro Cárdenas, Acapulco og Mazatlán har mindre betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.