Økonomi og næringsliv i Mexico

På 1930-tallet, da etterdønningene etter den meksikanske revolusjon avtok og landet fikk et mer stabilt styresett, igangsatte det styrende partiet, PRI, en økonomisk modernisering og industrialisering. Denne økonomiske politikken har blitt kalt importsubstituerende industrialisering og ble gjennomført av mange latinamerikanske land på denne tiden. I Mexico skapte den økonomisk utvikling og vekst fram til 1970-tallet, da økonomiske problemer ble forsøkt løst ved å øke utenlandsgjelden. Dette førte til en gjeldskrise i 1982 og en omlegging av den økonomiske politiske i nyliberalistisk retning. Som et viktig ledd i denne kursendringen inngikk Mexico i 1994 frihandelsavtalen NAFTA med USA og Canada.

Selv om Mexico har kommet langt i å gjennomføre de økonomiske reformene som blir anbefalt av internasjonale organisasjoner som Pengefondet, Verdensbanken og OECD, har den økonomiske veksten de siste tiårene vært skuffende. Veksten har vært svakere enn de fleste andre latinamerikanske land, i motsetningen til perioden 1940-80, da landet var blant de med høyest vekst i regionen. I 1980 tilsvarte bruttonasjonalprodukt per capita i Mexico 49 prosent av USAs, mot kun 34 prosent i 2018. Økonomene strides fortsatt om årsakene til den lave veksten i Mexico, men synes å være enige om at årsakene er sammensatte og at det ikke finnes en enkelt forklaring.

Jordbruket er fortsatt en viktig sektor av landets økonomi, selv om industrialiseringen har gjort store fremskritt. Jordbruk, sammen med skogbruk og fiske, bidro i 1992 med 6,8 prosent av BNP og sysselsatte 27 prosent av den yrkesaktive befolkningen (1994). I 2011 var dette tallet sunket til 13,4 prosent, men fremdeles er 46 millioner avhengig av jordbruk. Omtrent halvparten av landets areal kan brukes til jordbruksformål. Av dette brukes det aller meste som beitemark. Kun en mindre del er dyrket mark, av dette igjen er det kun en mindre del som er under kunstig vanning.

Jordbruket omfatter både haciendas, 'storgods', som før revolusjonen i 1910 la beslag på 40 prosent av landets areal, og ranchos, 'småbruk'. En jordreform, som ble påbegynt i 1922, har fordelt ekspropriert jord fra storgodsene til et slags landsbykollektiv, ejidos, som i 1990 omfattet cirka 60 prosent av jordbruksarealet. Etter en lov av 1992 skal ejidos avvikles. Til tross for en offisiell minstestørrelse på bruk på 10 hektar, er 60 prosent av gårdsbrukene på under 5 hektar.

Korn opptar cirka 70 prosent av det dyrkede arealet, hvorav mais 43 prosent, durra 10 prosent og hvete 5 prosent. Mais, som tortillas, 'pannekaker', er det viktigste næringsmiddelet, sammen med bønner og grønnsaker. I Tierra caliente, 'det varme land', dyrkes tropiske og subtropiske vekster som kaffe, sukkerrør, samt bomull, kakao, kokosnøtter, bananer, appelsiner og ris. I Yucatán dyrkes store mengder sisal.

I Tierra templada, hovedsakelig på sentralplatået, dyrkes korn, kaffe, sukkerrør, tobakk, bomull med mer. Bomullen gir særlig stort utbytte i det kunstig vannede Lagunadistriktet (i delstatene Durango og Coahuila). Jordbruket i Tierra templada, ' det tempererte land', er hovedsakelig innrettet på det innenlandske forbruk, i Tierra caliente, der utenlandske selskaper har store eiendommer, på eksport. Mexicos landbruksproduksjon har ikke klart å holde tritt med befolkningsøkningen, og landet må importere både korn og andre basismatvarer.

Omkring 33 prosent av Mexicos areal er skogkledd. Store furuskoger dekker skråningene i Tierra fria. Dessuten vokser det edelgran, eik, seder, mahogni og rosentre. Skogbruket er vesentlig konsentrert til Sierra Madre Occidental og til den vestlige delen av delstaten Chihuahua samt til de tropiske regnskogene i delstatene Campeche og Quintana Roo. Den årlige avvirkningen ligger på drøye 20 millioner kubikkmeter, hvorav cirka ²/₃ nyttes til brensel. På Yucatán utvinnes tyggegummiråstoffet chicle.

Omfattende fiske drives ved begge kyster, særlig i Californiabukta. Samlet fangstmengde var i 2002 1,5 millioner tonn, med sardiner og tunfisk som de viktigste fiskeslag (etter vekt). Det tas også store mengder skalldyr, blant annet reker som eksporteres til USA.

Det meksikanske sentralplatået er ett av verdens mest mineralrike områder, og landet har levert edle metaller siden før Columbus. Mexico produserer en stor del av verdens viktigste mineraler. Gruveindustrien var tidligere nesten helt på utenlandske hender, men meksikanskeide foretak står i dag for mesteparten av mineralproduksjonen. Mexico er verdens største produsent av sølv, og en betydelig produsent av antimon, bly, grafitt, kobber, kvikksølv og sink. Videre utvinnes blant annet gull, uran, mangan, arsenikk, molybden, steinkull, jernmalm og svovel.

Råolje og naturgass har vært utvunnet i en årrekke, og Mexico var så tidlig som i 1920-årene verdens ledende petroleumsprodusent. De store olje- og naturgassforekomstene langs golfkysten ble nasjonalisert allerede i 1938, og var en viktig faktor i landets industrielle vekst. I 1970-årene ble det funnet store, nye forekomster av olje både på land (delstatene Tabasco og Chiapas) og i Campechebukta, og Mexicos oljereserver var i 1986 anslått til 7,7 milliarder tonn (8 prosent av verdens kjente reserver). Landet har i 1980-årene vært blant verdens største oljeprodusenter og oljeeksportører, med en produksjon på 166 millioner tonn råolje i 2003 og 44,9 milliarder kubikkmeter naturgass. Det statlige oljeselskapet Petróleos Mexicanos (PEMEX) har monopol på utvinningen av olje og naturgass, og er landets største arbeidsgiver.

Høy egenproduksjon av petroleumsprodukter preger også landets energiforsyning, som i hovedsak er basert på naturgass og andre petroleumsprodukter. I 2020 var forbruket av primærenergi 7,3 exajoule (EJ), hvorav 89 prosent var fossil energi. Per innbygger var forbruket 57,8 gigajoule (GJ). Etter en lang periode med økende energiforbruk har forbruksveksten etter 2010 flatet ut.

Produksjonen av elektrisk energi økte fra 120 terawattimer (TWh) i 1990 til 340 TWh i 2020, som er en gjennomsnittlig økning på 3,5 prosent per år. Rikelig tilgang på råolje og naturgass setter også sitt preg på kraftforsyningen. 76 prosent av kraftproduksjonen ble gjort med bruk av fossile energikilder, i hovedsak naturgass. Av fornybare energikilder er vannkraft, med en andel på 7,8 prosent, den viktigste. Blant de største vannkraftverkene hører anleggene ved Río Papaloapán (som leverer kraft til Veracruz), ved Rio Grandes nedre løp (kraft til Monterrey), og Miguel Alemán-anlegget (kraft til hovedstaden). Landets første kjernekraftverk, Laguna Verde, med en elektrisk ytelse på 1600 megawatt, ble satt i drift i 1989. Årlig produksjon er rundt 11 TWh, som i 2020 utgjorde 3,2 prosent av kraftmiksen. I 2015 fastsatte myndighetene et mål om at innen 2024 skulle 35 prosent av kraftproduksjonen være basert på «rene energikilder», inklusive kjernekraft, men konkrete planer for å oppfylle målet er ikke lagt fram.

• Les mer om kjernekraft i Mexico.

Mexico har en forholdsvis allsidig industri som til sammen sysselsetter cirka 24 prosent av yrkesbefolkningen (2011) og svarer for nærmere 32 prosent av bruttonasjonalproduktet. Industrien har et tyngdepunkt i og omkring hovedstaden Ciudad de México, og i noe mindre grad i Monterrey- og Guadalajara-regionen. De viktigste industrigrenene har lenge vært tekstilindustri, jernindustri, stålindustri, sementindustri, treforedlingsindustri og kjemisk industri. Tekstilindustrien har lange tradisjoner, og mange lokale håndverkssentre lager fremdeles klær etter indiansk mønster. Bomullsindustrien utviklet seg i takt med bomullsdyrkingen i nord, med Ciudad de México, Puebla og Torreón som de viktigste sentrene. De fremste stålsentrene er Monterrey, Monclova og i Las Truchas ved stillehavskysten, nær munningen av Río Balsas. Et karakteristisk trekk ved industriutviklingen etter 1970-årene er oppbyggingen av en stor petrokjemisk industri, blant annet i Minatitlán og Poza Rica, og av fabrikker for produksjon av biler og bildeler, radioapparater, fjernsynsapparater og andre forbruksvarer.

Turistnæringen er en viktig del av landets økonomi, og sto i 2016 for 8,5 av nasjonalproduktet, i følge Verdensbanken. Mexico er blant de 10 landene i verden som mottar flest turister, og i 2016 kom det 35 millioner turister til landet. Dette er flere enn antallet turister som besøkte Argentina, Brasil, Chile, Colombia og Peru sammenlagt.

I 2004 kom det cirka 20 millioner turister til Mexico, de aller fleste fra USA og Canada. Inntektene av turisttrafikken var samme år cirka 10 milliarder USD. De fremste turistmålene er hovedstaden Ciudad de México, badesteder som Acapulco ved stillehavskysten og Cancún på Yucatánhalvøya, og de tallrike minnesmerkene etter aztekernes og mayaindianernes sivilisasjoner.

Mexico fikk i 1970-årene et økende underskudd på sin handelsbalanse med utlandet, som i noen grad ble motvirket av de store valutainntektene fra turisttrafikken. Store låneopptak førte samtidig til at landet pådro seg en betydelig utenlandsgjeld. Fra 1982 ga utenriksøkonomien i lang tid overskudd, til tross for synkende oljeinntekter, først og fremst på grunn av en kraftig reduksjon av landets import. I 2019 var eksportverdien og importverdien henholdsvis 491 593 millioner USD og 480 886 millioner USD. Eksportverdien fordelte seg med 12,5 prosent på råolje, 50 prosent på maskiner og transportutstyr, 6,5 prosent jordbruksprodukter og 4,5 prosent kjemikalier. Importen omfatter maskiner og transportutstyr, matvarer og kjemiske produkter. Den dominerende handelspartneren er USA med 75 prosent av eksporten, deriblant storparten av landets oljeeksport, og 54 prosent av importen. Andre viktige handelsforbindelser er Japan og Tyskland.

Mexico har et forholdsvis godt utbygd samferdselsnett. Veitransporten er viktigst, og står for 70 prosent av all passasjertransport og 60 prosent av godstransporten. Veinettet omfatter i alt cirka 398 000 km offentlige veier, hvorav under halvparten er asfaltert. Alle hovedveiene løper sammen i hovedstaden Ciudad de México. Mexico har et velutviklet bussrutenett som omfatter både luksusbusser og de enklere guajoloteros («kalkunekspresser»).

Det tidligere statseide jernbanenettet (20 825 kilometer) ble i siste halvdel av 1990-årene privatisert. Et unntak er den kjente jernbanen gjennom Barranca del Copre, 'kobberjuvet' (engelsk: Copper Canyon) fra Chihuahua til Los Mochis ved stillehavskysten. Jernbanenettet dekker sentralplatået, lavlandet ved golfkysten og de nordlige deler av landet.

Luftfarten, såvel den innenlandske som den internasjonale, er vel utbygd. I tillegg til hovedstaden México by, som har en viktig internasjonal lufthavn, finnes det over 80 andre internasjonale og nasjonale lufthavner. De viktigste havnene er Veracruz, Tampico, Coatzacoalcos og Tuxpán ved Mexicogolfen, mens stillehavshavnene Salina Cruz, Guaymas, Manzanillo, Lázaro Cárdenas, Acapulco og Mazatlán har mindre betydning.

• Mexico