Oxford-filosofi var en uensartet filosofisk retning som la stor vekt på uformell (ikke formal-logisk) analyse av vårt allmenne, utekniske hverdagsspråk. Den mente at strukturer i verden og virkeligheten ofte er nedfelt i språkets menings- og begrepsstrukturer, og at ordenes mening (derved også virkelighetens strukturer) avsløres i ordenes faktiske bruk. Det verdensbegrepet som forutsettes her, er åpenbart sosialt og kulturelt heller enn biologisk og fysikalsk.

Oxford-filosofien studerte ordenes faktiske bruk med stor grundighet, uten å bli empirisk-semantisk orientert som Osloskolen. Retningens semantikk skilte seg også fra den rent språkvitenskapelige semantikk. Det var fellesspråklige (allmennspråklige) strukturer Oxford-filosofien var ute etter, ikke syntaktiske eller semantiske strukturer særegne for de enkelte språk og hvorved for eksempel fransk og norsk atskiller seg fra hverandre.

Oxford-filosofien hadde sitt utspring i George E. Moores og Ludwig Wittgensteins filosofi fra 1920- og 1930-årene, og var særlig utbredt i Storbritannia og USA i 1950- og 1960-årene. Retningen må i sine mest særpregede former nå regnes som tilhørende fortiden. Men dens anvendelse av språkbruksanalyse i tilnærmingen til filosofiske problemer er blitt en del av det filosofiske allmenneie.

Typiske representanter for Oxford-filosofien var Gilbert Ryle og John L. Austin, i Skandinavia Justus Hartnack.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.