Oxford-filosofi var en uensartet filosofisk retning som la stor vekt på uformell (ikke formal-logisk) analyse av vårt allmenne, utekniske hverdagsspråk. Den mente at strukturer i verden og virkeligheten ofte er nedfelt i språkets menings- og begrepsstrukturer, og at ordenes mening (derved også virkelighetens strukturer) avsløres i ordenes faktiske bruk. Det verdensbegrepet som forutsettes her, er åpenbart sosialt og kulturelt heller enn biologisk og fysikalsk.

Oxford-filosofien studerte ordenes faktiske bruk med stor grundighet, uten å bli empirisk-semantisk orientert som Osloskolen. Retningens semantikk skilte seg også fra den rent språkvitenskapelige semantikk. Det var fellesspråklige (allmennspråklige) strukturer Oxford-filosofien var ute etter, ikke syntaktiske eller semantiske strukturer særegne for de enkelte språk og hvorved for eksempel fransk og norsk atskiller seg fra hverandre.

Oxford-filosofien hadde sitt utspring i George E. Moores og Ludwig Wittgensteins filosofi fra 1920- og 1930-årene, og var særlig utbredt i Storbritannia og USA i 1950- og 1960-årene. Retningen må i sine mest særpregede former nå regnes som tilhørende fortiden. Men dens anvendelse av språkbruksanalyse i tilnærmingen til filosofiske problemer er blitt en del av det filosofiske allmenneie.

Typiske representanter for Oxford-filosofien var Gilbert Ryle og John L. Austin, i Skandinavia Justus Hartnack.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.